En tid for alt

Jeg har fundert litt p hvordan jeg skal dele inn bloggen min og gjre den enklere finne frem i. De innleggene som omhandler min historie, fra den aller frste tiden jeg var syk og frem til hsten 2013, finner dere under kategorien Dagbok. Innleggene er nummerert og vil du ha med deg historien fra begynnelsen, m du lese fra nr 1 og oppover.

Det er ikke bare lett lese igjennom de uttallige sidene jeg har skrevet i dagboken min. Men for meg er det ogs en god hjelp i dette. Det trre kjenne p og lese om det jeg har vrt igjennom, gjr meg litt sterkere for hver gang. P den ene siden drar ordene jeg har skrevet meg rett tilbake og inn i alle de mrke flelsene jeg hadde. Men p den andre siden gjr det meg godt se at jeg faktisk har tatt mine skritt videre. Av og til vaklende uste skritt, av og til mer bestemte og mlrettede skritt. Dagbkene gjr at jeg ikke opplever den ekstremt tunge tiden jeg hadde,som et vakum og tomrom i livet mitt. Mange sier at det var som leve i en boble, at de ikke husker s mye etter en stund. Jeg har greid sette ord p det som var inne i boblen min, derfor opplever jeg det ikke som noe tomrom eller bare noe jeg vil feie under teppet.

Opp, frem og videre er det mange som snakker om. Selvflgelig er det viktig kunne lfte hodet og se fremover. Men i dette glansbildelivet, som de sosiale mediene lett bidrar til, er det ogs veldig viktig ta seg tid til kjenne p de "uperfekte" dagene.

Hun brer et lys!

Hun brer et lys!

Hun brer et lys i hnden

forsiktig og stille

Ser ikke den kalde nden

som med livskraften vil spille

Flammen i lyset dirrer

mer for verteneste skritt

Knrne mot hverandre klirrer

hennes yne stirrer stritt

Det lille lyset i hennes armer

er nesten borte n

Flammen ikke lenger varmer

kulden kryper kald og r

Hennes yne er blitt tomme

som trken i en brnn

Bres n i en annens lomme

ingen hrer hennes stumme bnn

Hun brer et lys i hnden

bare stumpene er igjen

Greide ikke stoppe den kalde nden

kun en eneste fyrstikk manglet den

< Morild

Flelser! Sterke flelser! Men ogs nummenhet og total makteslshet. Ytterpunkter som trekker i hver sin retning. En sommer i berg og dalbanens tegn. Kontrastenes dag, 11. mai 2014, viste seg bli vanskelig takle. Fra oppleve total lykke og stolthet,over ha greid mestre en senormt stor oppgave, somdet var lage en fin fest og markering av en stor dag. Til kjenne p sterke fysiske smerter og ubeskrivelig redselover faktisk kunne mistet livet.Det i det ene sekundet oppleve st i den sterke, varme og energiske "flammen", for s bli blst totalt ut. Sblusse opp i ett sekunds ekstatisk lysende "fyrverkeri", fordi jeg faktisk fortsatt fikk leve. Det ble alt for vanskelig hndtere disse sterkt kontrastfylte flelsene. "Flammen" ble lagt lokk p og har vrt faretruende nr slukkes totalt til tider. Men den har blafret seg gjennom sommeren, og har heldigvis begynt vise tegn p ville vokse seg sterkere igjen. Dette diktet ble skrevet i en helt annen setting, med et helt annet utgangspunkt, i ei svrt tung og vanskelig tid.Likefult er det s sterkt beskrivende for mine makteslse flelser i nr fortid. legge lokk p flelser og nesten la de helt brenne ut, er vel aldrisrlig lurt gjre. Lokket blir vel egentlig brukt som enren beskyttende refleks ovenfor seg selv, nrflelsene blir alt for store og tunge.Jeg kjenner det er p tide pne opp grinda mi litt igjen. Slippe til litt mer luft og la "livsflammen" f vokse litt igjen. Jeg VIL jo s gjerne....det skal ikke st p det.

Under diktet, som opprinnelig ble skrevet en kald januardag 2013, har jeg skrevet ned noen tanker; - Av og til er vi avhengige av at noen bryr seg og holder livsflammen ved like og i live! Brer DU ett stort og kraftig lys, s hjelp EN som har mistet eller holder p miste lyset. Hjelp han/henne se sin livsflamme!

Kanskje litt vel serist og dypt p en sndag dette, men for de det gjelder er det faktisk livsviktig. Noen trenger en 'klovn til kaffen', noen vil helst leve 'side om side', andre finner sitt 'brennpunkt' eller 'paradis hotell'. Vi er alle forskjellige med svrt ulike behov. Men absolutt alle trenger sin egen"flamme" for kunne nyte livet :)

Det har vrt litt langt mellom klemmene i det siste ;) .....men her kommer det til gjengjelden ekstra stor og varm hstklem fra meg....selvsagt til den som trenger eller vil ha en;) :o)

< Morild

#raushet #penhet #aksept #depresjon #deprimert #utbrent #morild #lys #flamme #livsflamme #flelser

Livet - s utrolig skjrt og srbart, men samtidig ogs s sterkt!

Hadde den pflgende historienhendt, da min depresjon var p sitt dypeste, hadde jeg kanskje ikke sett det samme "lyset". Jeg hadde nok ikke sett "hellet" mitt p den samme mten. Og hadde jeg lest denne historien om andre, ville jeg kanskje reagert med irritasjon og selvmedlidenhet. Er man i mrkelandet blir slike historier for vanskelige ta inn over seg. Det mest irriterende jeg visste var mennesker som hadde vrt i mrket, som klappet meg p skuldra og sa: - Se p meg, jeg vet hvordan du har det, snart vil du ogs vre her hvor jeg er! Jeg mener at da har man GLEMT hvordan det virkelig var/er. Men om man i motsatt tilfelle tar seg tid til lytte til den som er sliten og bare vre tilstede ved siden av, ikke "foran". Det er frst da man kan n inn og kanskje vre til hjelp. Glem ikke g ved siden av og vre en venn i den virkeligheten som gjelder for han/henne der og da. Jeg er enormt takknemlig her og n, men jeg kommer ALDRI til g over og foran medsstre/brdre som opplever tffe dager! Jeg vil forske lytte og vre et medmenneske.

Det har vrt noen enorme skiftninger de siste ukene. Jeg har grudd meg veldig til Mai mned og alle festlighetene og hytidsdagene denne mneden inneholder. Selv har jeg mttet forberede midtibrors konfirmasjon, og det i seg selv har vrt noe jeg kvidde meg aller aller mest til! Men med god hjelp og engasjement fra mine nrmeste, gikk forberedelsene utrolig greit. P grunn av alt det tunge som har vrt de siste rene, var det svrt viktig for meg at husets konfirmant fikk en flott og uforglemmelig festdag. Jeg overvant de tunge og destruktive tankene i god tid fr den store dagen kom. Mannen min tok seg av matbestilling, leie av festlokaler og en del andre praktiske ordninger. Selv fikk jeg laget bordkort, selvlaget konfirmasjonskort og skrevet en liten tale. Mye svn mtte til for greie holde p konsentrasjonen, men JEG GREIDE DET, jeg stod i det og mobiliserte :)

Selve dagen opprant med passe varmt og godt vr. Jeg flte meg sterk og klar for oppgaven som vertskap. Positive og svrt effektive kjkkenhjelper stod parat til hjelpe oss. Familie og venner gledet seg over at formen min var s fin. Midtibror var, som normalt forventet, spent og forventningsfull. Dagenstartet helt perfekt. Mange velkomstklemmer ble delt, nydelig middag og den "store" talen vel gjennomfrt :) Jeg var S fornyd og s frem til litt mer uhytidelig kaffedrikking og kakespising. Men s langt skulle jeg ikke komme.

Hele livet har jeg vrt allergisk mot ntter. S etter ha inntatt noe som jeg trodde var en fruktsalat, men som viste seg vre Waldorfsalat, ble jeg raskt mer og mer drlig. De neste timene ble ekstremt skremmende, for bde meg, mannen min og en fantastisk dyktig lokal akuttberedskap. Siden mannen min og jeg forlot selskapet, for hente allergimedisinen min (s langt kom jeg imidlertid aldri), fikk resten av gjestene sjokk, da de fikk beskjed om at jeg ble fraktet med bllys ned til legesenteret og videre med luftambulanse til nrmeste sykehus. Dramatikken som utspant seg i lpet av veldig f minutter velger jeg ikke g i detalj om. Men f vite at jeg fikk hjelp i grevens tid og at livet kunne ha ftt en virkelig br slutt denne dagen, har satt dype og flelsesladede spor i oss alle! P selveste konfirmasjonsdagen og etter at alt hadde gtt s uventet bra, ble plutselig livet satt p hodet.

En brvkning i hva som virkelig betyr i livet. En pflgende flelsesmessig berg og dalbane som nesten har tatt pusten fra oss. Vissheten om at livet kan ta bre og alvorlige vendinger i lpet av minutter....ja sekunder. stirre dden i hvityet og f livet i gave p nytt. Ingen ting vil noen gang bli som fr....minnene om denne litt vell spesielle konfirmasjonsdagen vil for alltid vre med oss.

Diktet som str nederst, skrev jeg da livet ikke var p sitt beste, men jeg ble utfordret til "prve" samle tankene og drmmene mine. Det er blitt til ett av mine favorittdikt og har gitt meg styrke nr alt har vrt som vanskeligst. Viktigheten av VILLE prve gjre en forskjell. Prve snu fr den mrke tunellen, eller prve kjempe seg ut av den, nr man str midt inne i den. Dette diktet leste jeg til min konfirmant, i hp om at han alltid skal vite at han er mer enn god nok som seg selv. At han er et unikt eksemplar av seg selv ogm ta vare p sin egen vilje!

Trene kommer lett men latteren fr ogs plass :) Tankene mine har vrt hos en sambygding og hans familie i dag. Den samme ettermiddagen som jeg fikk mitt liv i gave p nytt,reiste en sterk og sprudlende mann til den andre siden. Han har kjempet en lang kamp mot den urettferdige og meningslse kreften oghar omsider funnet hvile fra smertene. Medflelsen er s sterk for de som sitter igjen med et enormt stort savn. Selv om jeg ikke kjente han personlig, tror jeg han gjerne ville lest dette diktet til sin lille snn, sin kone og sine kjre. For jeg oppfattet han som intenst LEVENDE i alt han gjorde. S kjre Peder, Marit og alle andre som Fredrik var s glad i: - Ta vare p alle de gode minnene, ta vare p hverandre ogLEV livet som "knjin p haugen" villa gjort og heilt sikkert nsker at dere gjr!

Ekstra stor og varm klem fra meg til dere og alle andre som vil ha <3 <3 <3

< Morild

Eg vil

Eg vil vera ei blome

Eg vil bera meg sjlv

i mitt eige kronblad

let meg bli farga av prakta

kjenna p den srbare skjrheita

men stata fast i den sterke stengelen eg er

Eg vil vera ei blome

Eg vil BLMA

Eg vil vera i mitt liv

Eg vil kjenna min pust

og lytte til mitt eige hjarte

bli inspirert av min eigen rytme

kjenna vinden leike i hret

vera meg fullt og heilt i meg sjlv

Eg vil vera i mitt liv

Eg vil LEVA

< Morild

#raushet #penhet #aksept #liv #leve #morild

Ikkje den du trur

IKKJE DEN DU TRUR.....

Eg er ikkje denDU trur eg er

DINE tankar er ikkje mine

ynskja dinefor meg

er ikkje kva EG ser i mine draumar

Eg er ikkje kva du trur du fr

mi sjel kan ikkje eigast

din hunger etter kontroll

over mine kjensler er nyttelaus

Eg er ikkje kva du ser

augaDINE speglar meg ikkje

biletet dittav meg

blir ein vrangforestilling i MI sanning

Eg er ikkje kven som helst

du kan ikkje st over meg

eg er ikkje lett fange

berreEKTE godheit og kjrleikens lasso kann meg

Eg er ikkje den DU vil ha

ljoset mitter ikkje alltid tend

min svolt etter tryggleik kan du ikkje mette

d m du frst din eigen skugge fange

Eg er ikkje den du trur eg er

for dine tankar.....er ikkje mine

<Morild

Av og til, kjem dikta mine ned p papiret, p nynorsk. Betydninga og krafta i orda, blir p ein mte mykje sterkare da. Dette diktet, som er skrevet p seinsommaren i 2012, er eit slik dikt. Eg harprvd skrivedette omtil bokml, men det kjedes rett og slett ikkje riktig, s derfor gjengjev eg det p nynorsk. Betydning av sprk og ord har alltid fasinert meg. Det minste lille korte ord kan ha ei enorm stor betydning og gjennomslagskraft. Like lett, kan eit sofistikert og overkamuflert ord, miste all si opprinnelege og viktigebetydning. Dess meir tant og fjas du puttar p deg, dess mindre ekte blir du, med andre ord.

Det har nok aldri vore mi meining framst med for mykje tant og fjas. Men i min streben etter vre brre god, snill og mitt aller beste MEG, har eg mista mykje av mitt egenverd. Eg har levd slik som eg trur at alle andre har forventa at eg skulle leva livet mitt. Vore den personen som eg trudde alle andre helst ville sj. Aldri eller svrt sjelden flt meg god nok i meg sjl. Lite nok har aldri vore godt nok. Eg skulle vre karakteren S for ALLE, koste kva det koste ville. Det bu innanfor denne sjlvplagde dommarkappa kvar einaste dag, ja kvartminutt og sekund, blei til slutt uhaldbart. Morild vart sett rett inn p glattcelle p ubestemt tid ;)Eg hadde ikkje lenger krefter til anke, dei strenge dommane eg hadde gjeve meg sjlv.

Eg hugsar den dagen,eg skreiv dettediktet, som var det i gr. Kjensla av sprengje den enorme grensa, det verkeleg var st opp for meg sjlv. Det kjenne at eg berre ville vre meg.....p godt og vondt. For det g rundt vre perfekt for alle andre, er einuoverkommeleg tung og slitsam jobb.

Eg er ikkje den DU trur eg er.......for dine tankar er ikkje mine! :) velse gjer meister er det visst noko som heiter :)

Sndagsgobi til absolutt alle som vil ha :o)

#raushet #penhet #aksept #depresjon #deprimert #morild #nynorsk #egenverdi #tanker

Gi litt mer F... for F... :o)

Gi litt mer F... for F... :o)

Per Fugelli er en mann, som mitt hjerte har enormt stor respekt for. Hans budskap, om hva somVIRKELIG er essensen i livet, er s enormt viktig. Han snakker om strre raushet blant folk og oppfordrer til at LITE nok er GODT nok. Alle kravene i samfunnet, som er alt for mange og alt for store. Higen etter det perfekte og lykkelige livet, frer oftere og oftere til det motsatte. Facebook, twitter, instagram o.s.v er blitt viktige kanaler for vise frem vre "lykkelige" liv. Lite nok, blir ikke lenger godt nok.

FELLESSKAPT: Du blir dannet av mten du danser med flokkene dine p. Derfor blir egenskapene til fellesskapene vre s viktige, skriver Per Fugelli p julaften. Foto BRUN/AGNETE Dagbladet

Vistreberer etter matche, eller helst overg FB-vennenes bake- eller vaskedager, trimturer, reiser, middager,aktiviteter o.s.v o.s.v. Vi glemmer nyte yeblikket. Springer opp p fjelltoppen, springer ned igjen, litt fortere enn han som publiserte turen sin for en time siden. Forteross bake, helst en dobbel porsjon, for s vaske rundt badet. Sraser vi bort til svmmehallen for ha litt "kvalitetstid" med ungene. Mensvi ligger og plasker i bassenget, tenkervi bare p atvi m rekke kommeoss hjem for se Grays Antatomi og helle ioss et glass vin. Og frvi legger oss mvi for all del huske, publisere et bilde av et ryddig og strkent kjkken. Henge opp klrne i klesmaskinen, ogskrive "oppgidd" en status om at skittentysdunkene aldri blir tomme. Alt dette gjres ofte for fleoss like gode somvre venner.

Selvflgelig er dette satt p spissen, men jeg tror mange kan delvis kjenne seg igjen, det kan i alle fall jeg til tider. Derfor er jeg s glad for at slike som Per Fugelli, kan hjelpe meg skifte fokus. Jeg har lovet meg selv virkelig prve senke skuldrene og gi mye mer F. LITE NOKskal vreGODT NOK. Det som virkelig betyr noe for MEG, er det jeg skal prioritere. Jeg grugleder meg, for det er ingen lett oppgave for en "pliser" og perfeksjonist;)LITE NOK SKAL BLI GODT NOK!

Ta deg tid til lese denne artikkelen:

http://www.dagsavisen.no/samfunn/oppfordrer-til-a-nyte-livet/?fb_action_ids=10203122324400292&fb_action_types=og.recommends&fb_source=aggregation&fb_aggregation_id=288381481237582

En stooooooooor raus klem til deg :o)

>Morild

#raushet #penhet #aksept #depresjon #deprimert #utbrent #morild #fugelli

Denne veien med Kari Bremnes

Tunge tanker



TUNGE TANKER

Det buldrer i mitt sorte indre

jeg styrer ikke tankene som kommer

klarer ikke hoppe over flere hindre

kan noen gjre meg usynlig og mindre

tunge mrke dager jeg rommer

Jeg er slettes ikke tff og sterk

har s lyst til hyle, rope og sl

det fles som jeg gr helt berserk

mitt hode er fullt av verk

vil slippe leve slik lenger n

Er s redd for at folk for mye skal kreve

vil heller ikke se mine nrmeste lide

kjenner veslejentas lille myke neve

hun vil s gjerne fingrene vre sammen veve

mitt hjerte grter, klarer ikke velge side

Jeg flykter bort under et teppe

min smerte er r, vond og skremmende

at jeg blir helt fri det tror jeg neppe

men vil heller ikke selve livet sleppe

luften jeg puster fles klam og klemmende

>Morild

Det sveve i dette mrke rommet som en depresjon er, fles veldig veldig utmattende og tungt. Dette diktet er skrevet for ca 2 r siden, men disse tankene og flelsene har ogs vrt en del av mitt liv mer eller mindre etterp. Noen ganger mye mye mrkere, noen ganger bare korterelitt "lettere"streif. Det at jeg har skrevet spass mye, mens jeg var ordentlig syk, gjr at jeg kan gjenngi denne virkeligheten, som den virkelig var/er. Jeg malte damen som sitter p kne og strekker armene ut mot tordenvret. Hun roper og ber om f slippe mer indre smerte, Desperat, ensom og ute av kontroll.......

#raushet #penhet #aksept #deprimert #depresjon #morild

Redselen for mennesker

Jeg har overrasket meg selv med utve streng selvdisiplin i det siste. Jeg har hentet frem den sterke staheten som bor inne i meg. Jeg har utfordret meg selv og tatt noen nye skritt, ut av skallet og tryggheten huset mitt gir meg. STORE skritt faktisk! Det steget jeg har tatt, har sittet veldig langt inne, og fltes uoverkommelig vanskelig ta. Jeg har kjent p angsten, som har sendt kalde ilinger rundt omkring i kroppen min. Kjent p redselen, som har gitt meg svettetokter og klamme hender. Sett hendene mine skjelve. Hrt hjertet sl s hardt, at en Black Metal-konsert hadde bare blitt barnematen. Men jeg har greid holde p den indre staheten i meg denne gangen. Jeg har pnet kjleskapsdren og sett p sursildglasset som str der (ja for det str faktisk der enn ;) ). Jeg har snakket hyt til meg selv og sagt med en ganske s streng tone; - "Sursild, dette SKAL du greie Morild. Det er langt ifra noe vre redd for!" Det har faktisk hjulpet snakke strengt til meg selv, uansett hvor dumt det kan hres ut :) For jeg har greid, den helt utrolige og uoverkommelige utfordringen det har vrt for meg, bare g meg en liten rusletur. Jeg vet det hres helt borti natta snodig ut. Og for noen r tilbake, hadde jeg nok helt sikkert vrt en av dem, somristet oppgitt p hodet over noe s "tullete". Men de siste rene, har jeg ikke bare psykisk men ogs faktisk fysisk, kjent p denne uforklarlige redselen,som p et litt finere sprk heter for sosialangst.

Hvem skulle vel tro at jeg, av alle skapninger, skulle bli redd for mte mennesker. Jeg som alltid har vrt s glad i ha og ogs holde kontakten med mennesker. Selv om jeg ALDRI tidligere, har sluppet noen innenfor mitt eget skall, har jeg alltid likt lytte til andre og forskt vre en god venn. Det at jeg skriver denne bloggen, blottlegger tankene mine og forteller om noe s privat som en depresjon som oftes er, overrasker meg stadig vekk. Men det er p en mte en indre kraft som driver meg videre, som vil skrive om dette. Det er s uendelig mange viktige hendelser i et liv, som ofte blir lagt lokk p og forskt fortrengt. Depresjon har nok vrt en av disse hendelsene, ofte knyttet til skam og svakelighet, noe man helst ikke skal snakke s hyt om. Det finnes mange grader avdenne lidelsen. Alt fra lette og relativt kortvarige, til de tyngste og kanskje til og med livsvarige depresjonene. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli s syk, som jeg etterhvert opplevde bli. At denne sykdommen skulle ramme meg og vare i s mange mneder og r, var helt og totalt utenkelig.

-Solen glitrer p greinene -

Det f denne sosiale angsten, p toppen av det hele, har nok vrt noe av det aller tffeste. Men det skal visstnok langt ifra vre uvanlig. For som jeg har skrevet tidligere, er depresjonsom oftest en veldig ensom tilstand. Man ekskluderer og fortrenger det aller meste rundt seg. Forsvinner inn i seg selv og inn en tung og vanskelig verden. Nr man s skal prve ta skrittet utenfor den trygge rammen man har laget seg, kan det fles utrolig skremmende og uhndterlig. Langsomt har jeg kommet mer og mer til meg selv. Flere ganger er jeg blitt kastet inn i de mrke rommene igjen. Mistet motet. Trodd jeg ikke ville greie overleve. Kjent p den knugende redselen for aldri bli frisk og meg selv igjen. Men hver gang, har jeg mysommelig og p et forunderlig vis, stablet meg selv p beina igjen. Hver gang har jeg flt meg s liten, hjelpels, redd og "naken". Nr jeg skal g ut, er det som g rundt uten "hud", flelsen av vre gjennomsiktig....ja at alle kan se rett gjennom meg....se hva jeg tenker. Jeg befinner meg p en mte i en veldig srbar verden, som jeg ikke kan kontrollere. Jeg har ikke det naturlige skjoldet, som skal beskytte mitt "meg" og min integritet. Alt og alle kommer for nrt. Den aller enkleste og for meg den eneste lsningen ble full tilbaketrekking. Mennesker ble "farlige" mte. Tullete....jo da.....men absolutt en sannhet for den det gjelder.

Jeg har strevd leeeenge med denne angsten, og den blir nok ikke borte snn over natten, men jeg har greid utfordre meg selv. Jeg har grtt mye, jeg har bannet og bedt. Jeg har prvd g ett skritt, for s havne sju skritt tilbake. Heldigvis har viljen til livet, overvunnet det svarte mrket, hver gang. Jeg har bde mttet f og ta imot hjelp, for komme over de bratteste kneikene. Men fortsatt m jeg ta de sm skrittene i mitt eget tempo, huske ikke g for fort. Redd for snubble. Jeg tler ikke s godt stress og press fra omverdnenenda. Jeg er langt ifra s tff som mange av dere tror.

- En myk ogvakker mosegrodd stein er god sitte p -

Det jeg egentlig hadde tenkt skrive litt om, er den rusleturen jeg hadde i dag. For jeg har satt meg som ml, prve ta p meg joggeskoene og rusle en tur borti skogen, som ligger bare et steinkast fra der jeg bor. Jeg skal eller m ikke, g hver dag. Men ve meg p at lite nok er godt nok :) Helt fantastisk at det skal g an egentlig :)))

--- Joggeskoene str klare i gangen. Rde og gr, og egentlig ganske s nye (det vil si en 3-4 r gamle i min skoverden ;) ) Jeg tar dem p meg ogsniker meg ut ytterdra. Ser forsiktig etter om kysten er klar, at det er ingen mennesker i sikte, som kan angripe meg og spise meg med hud og hr ;)Det er ingen se, s jeg gr litt nlende bortover gata vr. I det jeg passerer garasjen vr, blir jeg oppmerksom p at naboen er p verandaen sin. Vi hilser kjapt mens jeg fortsetter g mot skogen. Jeg puster lettet ut, nr jeg endelig kommer meg bort p skogsveien og etterhvert kan gjemme meg bak trrne. Jeg kaldsvetter, men prver fokusere p trrne, og sola som skinner s vakkert gjennom greinene. Sakte gr jeg videre. Hodet koker og jeg er enn p t hev. Plutselig fr jeg ye p noen som kommer gende i raskt tempo etter meg. Jeg kjenner panikken slr til og pusten gr raskt og urytmisk.Jeg har s lyst til flykte, lpe vekk og prve gjemme meg. Men jeg vet at turgeren har sett meg, og akkurat der jeg er, har jeg ingen mulighet til slippe unna. P den ene siden er det ei li somer veldig bratt, mens det p den andre siden er ei flere meter dyp "grft". Uten ml og mening, blir jeg stende som forsteinet. Turgerern kommer nrmere. Heldigvis kjenner jeg henne ikke godt, vi er bare p hils. Hun nikker s vidt idet hun passerer meg med lange travle skritt. Denne damen er penbart p trimtur i ordets rette forstand!Hun fyker raskt videre opp bakken foran meg. Skogsveien gr i ei slyfe fra der jeg str, s jeg vet at hun vil komme tilbaketil det samme mtepunktet. Jeg vet at jeg ikke kan greie n tilbake til huset mitt, fr hun har innhentet meg igjen, s jeg velger desperat gfortest mulig opp, den samme bratte bakken hun tok. Heseblesende og med panikken langt opp i halsen, prver jeg hente inn pusten min. Herre guuud, jeg vil hjem! Men njeg vet jeg joikke akkurat hvor fort og hvor langt turtrimersken har gtt. Jeg velger g vekk fra veien og inn blandt trrne, prve klarne tankene.

Jeg gr et lite stykke, til jeg kommer til en lysning. Jeg setter meg p en mosegrodd stein og tar av meg jakken. Jeg ble veldig varm, av den uventede raske gangen og angsten som tok kvelertak. Jeg hiver fortsatt etter pusten og ser meg stadig over skuldren. Men alt er baredeilig stille. Jeg strekker ut bena, for kunne sitte litt bedre. Lar sola kile meg varmt p nesen. Jeg prver tenke p avspenningsteknikker jeg har lrt. Krysser bena foran meg og lar hendene hvile p knrne, med hndflatene opp mot himmelen. Trr jeg lukke ynene?....jeg prver....det er skummelt....tenk om noen kommer. Jeg greier til slutt lukke ynene og prve fokusere p pusten min. Som en Buddha, eller kanskje mer som en munk fra indre Tibet, sitter jeg der.....midt i skogen.....i stillheten. Men etter hvert som jeg greier senke skuldrene og finne igjen pusten min, oppdager jeg at det ikke er helt stille. Fuglene kvitrer rundt meg og vinden rusker i trekronene. Disse "stille" lydene, som jeg ikke har hrt p mange r, blir plutselig s sterke, nesten redvende i sitt plutselige nrvr. Hadde jeg ikke gtt p de medisinene jeg gjr, hadde jeg helt sikkert grtt av andektighet og glede, det vet jeg. For det er slik en mektig og stor flelse.....det kunne hre stillheten.

Med ett begynner jeg tenke p naturfag og matte-lreren jeg hadde p ungdomskolen. Han som lrte oss om "fugel" og de forskjellige kvittrelydene og sangene som de forskjellige hadde. Det eneste ungene p skolen i dag lrer, er vel pip-pip og ko-ko ;)Jeg husker nok desverre ikke alle fuglelydene lenger, men noen kan jeg da kjenne igjen. Jeg sitter p steinen min og tenker at her hadde nok lreren min likt sitte. Jeg tenker p at jeg m huske se etter, om det er nok mat p fuglebrettet, nr jeg kommer hjem. Det er jo tross alt 9 varmegrader og null millimeter med sn ;) Uansett er det viktig passe p smpippippain :)

- Denne fant jeg p turen -

(Min frste tanke var at; her har jaggu meg My little Pony vrt fr meg ;) )

Jeg kjenner p en strre ro inne i meg, nr jeg gr hjemover. Heldigvis treffer jeg ingen flere p turen...... bortsett fra naboen da, som fortsatt er p verandaen sin.Han erklrer at han holder p kaste ut akvariet sitt ;) Kanskje treffer jeg, noen forskremte gullfisk som erp rmmen, p min neste rusletur..... :)

Uuuups.....jeg holdt p glemme gi......en stoooooor klem ......til alle som vil ha :o)

>Morild

#raushet #penhet #aksept #depresjon #deprimert #morild #livet #skogen #angst #sosialangst #redsel #glede #seier



Skremmende og arbeidsomme drmmer

Skrivesperre er det visst noe som heter....jeg har nok lidd av dette usynlige viruset en stund n. Jeg har alltid satt meg hye ml, s jeg fr liksom ikke helt dreisenp atLITE NOKer GODT NOK!Og jeg m enn ha en viss form for "maske", bde nr jeg skal skrive blogginnlegg og nr jeg skal vise meg uteblant folk. Jeg m p en mte vre litt "oppe", ikke vre sliten, lei og "nede". Jeg er i mye bedre "form" enn p veldig veldig lenge, men det koster enormt med energi prve holde seg her. Jeg setter meg sm ml, men av og til litt for mange sm ml samtidig, da er det lett se litt fort mrkt p fremgangen.Jeg ser p en mte ikke skogen for bare trr. Eller rettere sagt; jeg setter ikke pris p alle de sm og store trrne (les; sm mlene)somdanner en robust skog (les; meg).

--- Sm og store ml ---

Jeg har i en lengre periode slitt med nattesvnen. Er jo i utgangspunktet et B-menneske, s jegyter best snn litt ut p dagen og mot kvelden....snn til vanlig. Men mangelen p nattesvn har gjort, at jeg har forskjvet dgnet og forflyttet svnen, til tidlig morgen og utover formiddagen. Formiddagene er egentlig den tiden, derjeghar mulighet til prioritereKUN meg selv, og gjre ting som er godt for MEG. Ungene er p skolen og mannen p jobb. I stedet for sove, skulle jeg heller ha skrevet, malt, vrt litt sosial, gtt tur, eller rett og slett bare senket skuldrene og brukt avspenningsteknikker jeg har lrt. Det er vondt ikke f sove. Det er vondt bare bli liggende slite med "negative" tanker. For nr man begynner fle p et rlite overskudd, etter ha vrt s langt nede, fr man s lyst til gjre mer enn man greier. De sm mlene blir fort uhorvelig mange og fles etter hvert svrt tunge og n. For p nattes tid kommer tankene, som veldig ofte handler om jeg-burde-skulle-m-jo i det minste greie det...og det....og det....og det....og det....osv. Jeg fler jeg henger s etter med alt, at jeg har s enormt mye ta igjen! Jeg VET det hres tullerusk ut, men jeg har store utfordringer med kvitte meg med disse plikt-tankene. Jeg tenker og er pskrudd 24 timer i dgnet, ja for drmmene omhandler ogs det samme temaet. Jeg har ikke tall p hvor mange ganger jeg har vknet lutsvett, fordi jeg har stressryddet hele huset, vasket, sykklet, trimmet, bakt, beskt alle jeg "skylder" et besk, sttt i prverom og ikke funnet klr som er store nok, blitt kritisert p det groveste, ikke greid stoppe spinningsykkelen p treningssenteret (mens de andre str ler oppgidd), vrt perfekt mor proppfull av energi, hungrig elskerinne for mannen (stakkar....han kunne blitt skremt om han visste hva vi har gjort p i drmmeland ;) ), jeg har bygd om huset, malt, tappetsert og ominnredet, langbordet fullt av middagsgjester med sre matvaner osv. osv. Jeg er alts s sliten nr jeg vkner, for det har som oftest vrt en hektisk natt/formiddag. Og midt imellom natt og formidag, alts midt i svnen, ringer vekkeklokka for si i fra at n skal ungene snart p skolen!

Det tar laaang tid vkne.....men jeg kommer meg opp til slutt. Tusler inn p badet, rygger skrekkslagen ut igjen, etter ha sett meg selv i speilet. Hun jeg s i speilet hadde hr som et krkereir, en stor lyserosa nattskjorte med bamsetrykk, gjennklistrede mysende yne og vinterblek hud. I det grelle badelyset er hunIKKE et spesiellt vakkert syn kan jeg love. S er det finne frem dagens antrekk til lillesnupp. Det er ikke alltid et like lystig og lett oppdrag. Zoombiemamman sleper seg opp trappen og inn p jenterommet. Snubler i en haug halvnakne barbidukker og en bryllupskledd Ken. Trkker i en seig tyggisklesse, som p mystisk vis har havnet p gulvet. Banner lavt og pner dren til klesskapet. Ut velter en haug med klr....som mest sannsynlig ikke var bra nok i gr. Jeg har ikke tid til legge alt p plass, s jeg plukker med meg de klrne jeg tror hun vil ha, og krysser fingre og tr for at det skal g bra. Noen dager gr pkledningen som en lek. Mens andre dager kan det vre en voldsom hiphop-dans bedrive pkledning. - "Vrl.....den er for trang mamma, jeg vil ikke ha den, den er ekkel, sj den er barnslig, jeg hater rosa....jeg elsker rosa....jeg vil ikke ha strmpebukse....den klr...jeg vil BARE ha den genseren jeg hadde i gr...selv om den er full av ketchup!" Mammaens tlmodighet blir virkelig satt p prve av en grensetestende 7-ring av og til. S er det tid for mating, av en mage sompsts vresulten som en ulv, og en annen mage som slettes ikke er interresert i mat fr kl 12 p dagen, henholdsvis lillesnupp og midtibror. Ulvemagen er mett etter to biter med brdskive med nskeplegget, som forvrig viste seg ikke vre nskeplegget likevell...desverre....dumme mammsen som ikke kunne skjnne det. Da fr det bli litt frukt og en yoghurt da, noe annet har vi ikke tid til, for det har allerede gtt en halvtime til pkledningsprosjektet.

Nr ungene er ute av dra, rekker jeg tenke at I DAG.....JA I DAG skal jeg jammen meg burte skulle f gjort det.....og det.....og det.....og det. Men hver dag, sukker jeg tungt og siger ned i sofaen, helt utslitt etter nattens "jobbing" i drmmeland og morgenmtet med den minste sjarmrinnen i huset. Puh....jeg m bare hvile meg bittelitt frst.....og bittelitt til.... bittel.......Zzzzzzz.

--- Sola er tilbake ---

Jeg vet jo at det er bare meg selv, som kan snu og endre svnrytmen min. Men helt til onsdag denne uken, har jeg ikke hatt noe som helst gidd (som ungdommene i huset kaller det), til ta tak i dette kende "problemet" (jeg liker forresten ikke ordet....problem....det er bedre bruke utfordring istedet). S p onsdag hadde jeg Morlilla-time, hvor jeg prvde sette ord p mine utfordringer anngende svn. Jeg snakket ogs med henne om at jeg har slitt med konsentrasjonsvansker i det siste. Jeg kan sitte foran TV'n og flge med p et program, men fr jeg vet ordet av det, er programmet slutt fordi jeg har sovnet fra det. Mannen min kan fortelle at jeg detter ut av samtaler og til og med kan duppe av midt i en setning, nrjeg sitter i godstolen eller sofaen. Jeg har ved flere anledninger prvd lese meg opp, p hva jeg har skrevet om i de siste blogginnleggene, men ikke greid det, fordi ynene bare har glidd igjen.Jeg har bare tenkt p hvile, svn og etterlengtet alenetid nr jeg har vrt vken. Men det intense tankearbeidet jeg har bedrevet i drmmeland, har stjlet mer energi enn hva det har gitt. Ja selv Nokas-ranet blirfor smgutt regne, nr oppgjret over utbytte skal beregnes. Sliten.NO!

Jeg blir enig med meg selv og Morlilla om prve bryte mnsteret. Prve holde meg knallhard og ikke sove p formiddagen. Jeg VET at jeg M ta grep og at grepene m jeg ta selv. Jeg M VILLE gjre en forandring. MenFOR et slit det er, selv om jeg er aldri s mye sta. Hver morgen kjemper jeg med meg selv og trettheten. Jeg har VUNNET kampene s langt, alts de 3 morgenene jeg s langt har brutt mnsteret. Og jeg SKAL greie fortsette. Men jeg har ogs bestemt meg for at jeg skal tle at jeg kanskje m duppe "bittelitt" av og til. Mlet er: -Lite nok....litt etter litt.....det m jeg hvirkelig prve ikke glemme!

--- Alene i skogen ---

Jeg som erselverklrt -dronning av barfotland" har vel hatt en drmmevinter s langt. Snfritt, spirenderosebusker og gradestokken som viser mangfoldige plussgrader.Litt vel mye vind til tider, men da ogs en usedvanlig god klestrk, til denne rstiden vre.Deilig med friluftstrkede underbukser og silkemyke hndklr, nystrket av selveste Mr Landvind.S her en dag da jeg stod ute og hengte opp klr p snora og sola tittetforskremt fram(ja sola er borte et par mneder midt p vinteren her i dalen), tok jeg mot til meg og fant frem joggeskoene mine. For meg er joggesko og sokker tvillinger, s det ble tredd p et par hssu i all hast (solen er jo ikke fremme p timesvis enn m vite). Det bar over veien og bort i skogen, hvor det er et nett av skogsveier og ei skilype, som for tiden er totalt fri for sn. Jeg har vrt livredd for bevege meg s langt tidligere, for tenk om jeg mtte p noen og jeg mtte si hei. Den sosiale angsten har vrt enormt sterk til tider. Men der borte i skogen var jeg helt alene, bare meg og en mengde med kvittrende smfugl,pluss litthundeglam og svakmotordur i det fjerne. Jeg gikk slettes ikke langt, men for meg var disse frste skrittene MER enn langt nok. Ett lite, men ogslitt skumelt nytt skritt, ble tatt den dagen :) Jeg mtte ikke en eneste sjel...."heldigvis" m jeg nesten si, selv om det ogs helt sikkert hadde gtt veldig bra ;)

--- Alle hjerters dag ---

Egentlig hadde jeg tenkt starte innlegget med skrive om Valentine. Men s lsnet skrivesperren helt plutselig av seg selv. Beskrivelsen av min "n-situasjon" fly bare ned p tastaturet. Men i gr var det da alts fredag og "Valentine's day", eller "Alle hjerters dag" om du vil ;) Jeg har vel egentlig aldri vrt noen "Valentine's girl". Jeg har slettes ikke noe imot ha en alle hjerters dag. Neida, det er bare det at i lpet av disse 14 frste dagene i februar,"feirer" jeg bursdag, det er morsdag og p toppen kommer denneValentine's dagen. Det er koselig med kaffeslabberas p bursdagen minog p morsdagen. Men etter som rene har gtt (jye meg..... n hrtes jeg veldig gammel ut ;))) ), og jeg/vi har skapene fulle av mer en nok, er det ikke s nye med gavene lenger. Jeg tror jeg har 5-6 verdens-beste-mamma kopper, takk Gud for at jeg elsker drikke te, for jeg har en verdens beste kopp til hver dag i uken (nesten). Jeg er faktisk ikke s veldig god p ta imot noe som helst, hverken gaver eller hjelp.Selvflgelig er det hyggelig med littoppmerksomhet, men da avdet enkle og helst uventede slaget, slik en skjelden gang. I fare for hres pomps og selvopphyd (er det egentlig noe som heter det?) ut, liker jeg aller best f gi og glede andre. S et annet ml jeg har, er lre meg ta imot bde hjelp og oppmerksomhet fra andre.


--- Dagens mammakopp ---

Til sluttvil jeg f takke alle dere, som har gitt meg tro p at det jeg skriver om, er verd lese. Alle dere som tilbyr rusleturhjelp, selv om jeg s langt har takket nei (jeg trenger ve en del for meg selv frst :) ). Takke alle deresom har gitt meg plutselige sm oppmerksomheter, klemmer og heiarop. Jeg prver hardt ikke bli "kvalm" over motta, uten gi110% tilbake. Takk for tlmodigheten! N m jeg forte meg poste dette....fr jeg rekker angre meg ;)

Stooooooooor lrdagsgobi til alle som vil ha :o)

#raushet #penhet #aksept #deprimert #depresjon #morild #drmmer #ml #morsdag #valentine #hjerte #skog #trr #takk

Glansbildeliv

GLANSBILDELIV

Mange nsker leve i den skinnende glansen

kaster seg ivrig ut i Facebook-dansen

De leser om andres glansbildeliv

forstr raskt at her m manvre attraktiv

Begynner forsiktig melde at alt er vasket

32 boller i ovnen og alle putene er dasket

S noen linjer om hvor godt middagen smakte

og vedlagte bilder er heller ikke forakte

Smilefjes og hjerter i btter og spann

de er jo sambo med verdens beste mann

Det er ikke mte p hva denne mannen gjr

blomster hver fredag, avlpsrensking og skuldermassr

Barna er aktive, stadig syke eller fromme som lam

sportsbil, hyttepalass og en hund som er tam

Helgeturer til store byer og spennende land

shopping og en flrt setter hjertene i brann

Oppdatering p hvor mange liter svette de har trent

skyhye fjelletopper, zumba og tapte kilo slik omtrendt

Det er viktig skrive at man er en tur p "do"

har ryddet i klesskapet og sortert 38 par sko

Om det regner hos naboen, er solen alltid nr

for det "finnes" jo ikke drlig vr, bare drlige klr

S endelig, heller de noe rdt i sine glass

som et siste bevis p at glansbildelivet er p plass ;)

>Morild

Ja glansbildelivet er ikke til spke med ;) Alle er eller har vi vrt opptatt, av dette perfekte livet som leves p Face. Jeg skal vre den frste til innrmme, at mange av disse statusene har jeg selv ofte brukt, og noen vil jeg nok komme til bruke igjen. Men jeg vil prve vre litt mer ppasselig i fremtiden......trur eg. Det er lett la seg fange og blendes av alle de perfekte livene, som tilsynelatende leves lett som en lek, p det store internettet. Men flere og flere strever, med holde denne ekstremt unaturlige og kunstige "livsboblen" svevende. Faren for fle seg som en fiasko, er overhengende stor, i det man innser at man ikke greier opprettholde glansbildelivet, i det lange lp.Og er man i tillegg syk eller nedstemt, blir livet skjelden lysere av svippe en tur innom Face. Alle forstr vi jo at konstant suttrete og negative ytringer og statuser, ikke er det sptt bedre. Men kanskje vi skulle tillate oss "normalisere" statusene vre bittelitt :) For det er jo hyst menneskelig, vrep alle trinnene i flelses-skalaenvr, selv om de aller fleste av oss, trives best med kun vise vre aller beste sider.

Ensomhet og redsel for vise frem hvordan man VIRKELIG har det hjemme, kan fort utvikle seg til sosial angst. Ja, for ta meg selv som et eksempel.... Her i huset er det slettes ikke alle rom som er tipp topp og strkne, laaaaangt ifra! Derfor har jeg hatt store problemer, med takle folk som kommer uanmeldt. Ringer det p hos oss, er jeg sikker p at panikken i ynene mine lyser i mot dem, nr jeg pner dra. Er bde mannen og jeg hjemme, pner den ene dren, mens den andre kaster seg over alt som flyter i stuen, og hiver det inn p soverommet. Lutsvett setter "rydderen" seg kunstig henslengt i sofaen og later som han/hun har sittet snn i evigheter. Det aller strste marerittet er jo om noen skulle forville seg inn p soverommet....eller vaskerommet...eller den store kjellerboden/rommet for den saks skyld. Jeg tenker de mtte ha ftt alvorlig stallsjokk. For innenfor disse drene, ser det faretruende likt ut som i et TV-program jeg s en gang, ...nemelig SYKE SAMLERE. I alle fall nesten ;) Det er andre ting som blir prioritert nr man lider av totalt flatt batteri, og nesten ikke orker st opp av sengen til tider.

S derfor har jeg bestemt meg for ve meg p slappe av og prve la ting ligge litt som de gjr, de neste gangene det ringer p dren. Jeg synes jo selv det er aller trivligst komme til et hjem, der jeg kan se at folk virkelig lever. For det er mye vrre komme til et perfekt ryddet "dukkehjem", hvor jeg m sette meg ytterst p sofakanten, i redsel for forstyrre de perfekt oppstilte sofaputene. Min jobb med la ting f flyte litt, ogs med kaffegjester p besk, blir slettes ikke enkel. Meeeeeen, jeg har lovet meg selv slakke litt p de skyhye kravene jeg stiller til meg selv. For jeg VILLEVEetEKTEliv som meg selv, ikke som en oppstilt dukke i et kunstig glansbilde :)

PS! Jeg har stooooor tro p at en Facebookferie er svrt nyttig i ny og ne :) Og kanskje man til og med kommer p ta p seg g-bort-p-besk-skoene nr skjermen legges i svart ;))) Hm....kanskje det ja kanskje.....? :O)

En stor glanset klem med glitter p til dere alllllllllle :)

#raushet #penhet #aksept #deprimert #depresjon #morild #glansbilde #FB #facebook

Juleen, juleto, juletre og vekk med det ;)

Januar 2014

Det har blitt noen veeeeldig store sprang mellom innleggene mine de siste mnedene. DenSTORE julehytiden har krevd mye indre styrke. Men den bermte sursilda, som jeg skrev om i forrige innlegg, har faktisk vrt til stor nytte. Hver gang skuldrene har kommet faretruende nr rene, har jeg tenkt p sursilda :))) Smilet er ikke langt unna da, og skuldrene blir automatisk litt lavere :)

De nrmeste dagene inntil jula, holdt panikken p ta overhnd. Det var s mye tenke p. Alt skulle vrt gjort med en gang og p samme tid. Mannen min hadde lange og travle dager p jobb. Formange hadde prosjekter som mtte vre frdige til jul. Jeg senset sterkt at han var veldig sliten, noe som han som vanlig blnektet p. Han greide, etter en del om og men, skvise inn en fridag for handle julegaver. Jeg VET at denne handlingen ikke hadde vrt mulig f til uten han. Han kjenner meg og oppfatter raskt nr jeg trenger pauser eller friskluft. P forhnd hadde jeg skrevet en lang handleliste p hva vi snn ca. skulle kjpe. Ja for her snakker vi ikke om spre handlingen over flere dager. For jeg m bruke enormt med energi, for greie motivere meg forEN butikkrunde. S da ble det EN butikkrunde, hvor vi fikk handlet det aller aller meste, av alle julegavene. Jeg var enormt sliten og gr i maska da dagen endelig var over, meeeeen jeg hadde greid det! Jeg stod i det og greide stort sett holde roen. Det tok noen dager kommetil hektene igjen,etter denne kraftanstrengelsen. Men lettelsen var ogs veldig stor.

Minstejenta hadde vd inn julesanger til juleavslutningen og gledet seg til opptre. Jeg greide ikke mte opp og vre til stede.....som s uendelig mange ganger fr de siste rene. Angsten for store folkemengder trenger seg inn under huden min. En redsel jeg ikke greier forst, men som jeg til de grader kjenner. Hendene skjelver og varmen sprer seg og fremkaller svettedrper i ansiktet. Bena nekter rre seg, alt bare lser seg og panikkenblir et faktum. I etterkant kommer trene og den intense fortvilelsen. Jeg ser for meg den vesle jenta mi, som forventningsfullt, speider etter mamman sin fra senen. Nr hun kommer hjem spr hun om hvorfor jeg ikke var der. Mammahjertet vrir seg og jeg er p nippet til ta til trene igjen. Men jeg velger ta henne p fanget, stryke henne over hret og si; - "Til neste r skal mamma ve seg ekstra hardt, s hun kan komme p juleavslutningen". Hvorp hun hopper ned p gulvet, stiller seg foran meg og sier: - "Ikke vrra lei deg mamma, jeg kan synge for deg n jeg!" S synger hun og smiler bredt, nr jeg stemmer i sammen med henne. Jeg tror virkelig at vr rlighet om min sykdom, har hjulpet barna til "forst" og akseptere, at mamman deres ikke alltid kan vre tilstede p slike arrangementer. S nr minstejenta er ferdig synge, erklrer hun at hun er sulten og danser fornyd inn p kjkkenet :)

Julekvelden kommer og blir av det rolige slaget. Det er bare oss 5 her hjemme, og sant si er nok dette det aller beste for oss. Ungene slapper av og nyter at det ikke er noe stress med tiden. Mannen str for julemiddagen. Ribbe med tilbehr og svigermors nydelige saus, blir inntatt rundt et fint dekket kjkkenbord. Etterp blir gavene pnet i et srdeles rolig tempo, det merkes at guttene er blitt store ungdommer. Roen finner ogs veien inn i mitt hjerte, etter som kvelden skrider frem. Jeg snakker til meg selv om sursilda, og lar mannen min f ta over styringa ;) Presser den drlige samvittigheten til side og prver heller vre til stede her og n. Og jeg kan si meg fornyd med en ganske s fin og vel gjennomfrt julekveld. Lettelse :)......og et snev av stolthet :)

Romjulenblir like rolig som julekvelden. Jeg kjenner selvflgelig p stressflelsen over "skulle mtte burde" vre ekstremt familie- og vennesosial. Alle sosiale medier bugner over av bilder, av store nydeligedekkede bord og statuser om selskaper og sammenkomster. Jeg logger meg av, greier ikke se p all den intense lykken, som alle ser ut til oppleve. Jeg forblir avlogget resten av jula og langt ut i det nye ret. Vi drar ikke bort i selskaper og inviterer ikke selv til noe. Mine krefter blir brukt til beholde roen i hjertet og ikke stresse. Mannen min jobber ogs flere dager, og da fles det fort for mye begynne dra ut, etter at han kommer hjem. Dessuten m jeg ve meg p sprre meg selv; - Hva er best for MEG? Jeg begynner forst at dette er essensielt viktig for oss alle, bde meg, ungene og mannen min. Jeg og mannen min blir enige om stresse minst mulig, bare slappe av i hverandres selskap. Igjen m jeg bruke krefter og energi p skyve den drlige samvittigheten til side. Alle m jo synes vi er fryktelig rare....sikkert? Alle andre vil sikkert bli glad om "hvis-bare-om-kanskje-muligens" vi bare gjr noe annet enn "bare" vre alene. Men det er detVI trenger og vil denne julen. Vi vil fokusere p roen og her og n, isteden for rase rundt, fordi VI trenger det. Drlig samvittighet.....drit og dra....hrer du! Jeg snur meg mot mannen min og sier hyt og bestemt; - "SURSILD...det grS bra.....ja det gr faktisk "kjle" godt" :))) Vi ler....sammen :)))

Lenge fr jul ble jeg kontaktet av ei barndomsvenninne, som ville ordne til en mimrekveld i romjulen, for oss som hadde vrt mye sammen. Siden vi er spredt rundt omkringi hele landet, er det ikke akkurat hvert r vi treffes. Jeg skriver en melding om at det hadde da vrt utrolig hyggelig. Men i bakhodet, har forslagene p unnskyldninger om ikke komme, allerede begynt melde seg, ja lenge fr meldingen min sendes. Jeg har jo egentlig veldig lyst til treffe barndomsvennene mine, for det er mange r siden sist. Men angsten og redselen trenger seg p og krever mer og mer plass. Den avtalte kvelden nrmer seg med stormskritt. Jeg fortrenger tankene p den, s lenge som mulig. Jeg VET at jeg vil ha godt av komme meg ut litt, men den uforklarlige frykten kjemper seg inn i hodet mitt. Jeg kaldsvetter nr det kommer sprsml om kjre sammen med ei venninne til dit vi skal. Men jeg trenger jo dette.....hhhh jeg vil ikke....greier ikke....jamen jeg kjenner jo de f som skal dit ganske s godt. Tankene og panikken blir intens.Men s begynner det lyde ett ekko inne i hodet mitt.... - sursild, sursild....SURSILD....skal jeg virkelig stenge meg selv inne for godt? Ta deg sammen Morild...hva er egentlig det vrste som kan skje? Egentlig....? S forter jeg meg skrive til venninnen min...."Jeg blir med....men jeg kjrer!" "Jippi"...lyder det raske svaret. Hrregud....hva har jeg gjort? Jo jeg har akkurat takket ja til hyggelig samvr med veldig gode venninner! Jeg kjrer skjelvende avsted og henter hun som skal sitte p. Jeg skravler nervst. Men hun er heldigvis rolig og vet hva jeg har gtt igjennom. Den mest intense angsten avtar litt etter litt og jeg greier roe meg. Kvelden blir fantastisk....latter...mimring...klemming...varme og glede. Det at vi kommer til en utrolig koselig grillhytte, med pen ild og en mengde t-lys, gjr stemmningen uhytidelig og trygg. Vertinnen og iniativtakeren bor ekstra langt borte, og er i anledning julen, hjemme p besk hos foreldrene sine. Hun lyser av ekstatisk glede, over at vi kan samles i barndomshjemmet hennes. Bare en av oss mangler, men vi blir fort enige om at hun SKAL bli med neste gang. Ja for vi blir veldig enige om at det m bli en neste gang snart :) Tusen takk flotte damer, for at jeg fikk utfordre min frykt, sammen med akkurat dere. Jeg overlevde s til di grader! <3 <3 <3



2. juledag oppdager jeg at kassene med julepynt str ganske s upnet borte i et hjrne av stuen. Med det samme jeg ser kassene, reiser hrene i nakken seg. Hva er det som skjer? Har jeg virkelig ikke pyntet til jul? Jeg tar frem en kasse og plasserer noen nisser i den ene vinduskarmen. S kjenner jeg avsmaken stritte imot, og ser med desperasjon i blikket, p di 5...6 andre uutpakkede kassene. Nei....SURSILD.... vet du hva! Jeg orker ikke ta ut all den hersens julepynten! Sursild sursild SURSILD....det fr briste eller bre....jeg pner ikke en eneste kasse til. Det fr holde med et par juleduker, et par rde ildtopp, pyntet juletreog de nissene som var s heldige f komme opp i den ene vinduskarmen. Hver dag ser jeg p kassene med julepynt, som str der og glder av julerd drlig samvittighet. Hver dag sier jeg SURSILD, med mer og mer bestemt og lett stemme, etterhvert som dagene gr. Da ble det den jula da julemennesket Morild ikke ville pyte til jul, og faktisk alle i huslyden overlevde, UTEN varig men. Ja det ble faktisk jul dette ret ogs! Ei fredfull og mer tilstedevrende jul p mange mter. SURSILD.... s bra det gikk! :)))




Skrittene jeg har tatt di siste to mnedene, har vrt tffe g, men de har hatt en merkbar virkning. Det nye ret bringer med seg hp om en lysning :) Jeg m bare huske p ta passe nok sm skritt og puste med magen. Sme nok ml skal nes i 2014, ett om gangen....skritt for skritt!

Godt nytt r kjre alle sammen! ............ Stooooor nyttrsgobi fra meg til deg .... endelig :o)

Helsikes adventstid!

Desember 2013

Jeg kjente det vel allerede da jeg postet forrige innlegg.....som det faktisk er over 3 uker siden jeg gjorde n! Jeg kjente den nesten usynlige og littgredisen komme snikende. Panikken som etter hvert sakte men sikkertspredde seg i kroppen min. Det dystre kalde grepet, som bare ikke ville slippe. Angsten og den ubegripelige redselen for at julen og nesten enda verre...advent...er her.



Jeg, som fr jeg mtte "veggen" rtt og brutalt i 2010, var et entusiastisk julemenneske. Jeg vasket i alle kriker og kroker. Bakte pepperkaker sammen med barna.Snekkret i hop ogdekorertepepperkakehus. Elsket pynte, dille og dalle, bde inne og ute.Elsket ha impulsive juleverksted, gjerne flere ganger i uken, med bde mine og andres barn. Deltok p hvert eneste juleverksted p skolen.Dro entusiastisk p bltur med familien,for sanke granbar og mose til juledekorasjoner. Dro gjerne p flere byturer, for shoppe julegaverog tenkte nye og omstendelig p hva alle skulle f.Brukte utallige timer p pakke inn gaver etter alle kunstens regler. For ikke snakke om, gleden av sende et uttallmed julekort, bdetil fjrn og nr,med bilde avperfekt poserende julebarn.Julemusikk, julegodteri, julebrus, jule-te, julel,juleskinke, juleleverpostei, julenisser, julepapir, julevin, julepynt,juleklementiner.... og hele familien skulle selvflgelig ha nye fine juleklr pynte seg med. Julegardiner ble hengt opp bde p kjkken og stue. Bde voksne og barn, fikk lagt p dettradisjonelle julesengetyet, p sengene sine.Badet ble stailet med egne julehndklr og julespe. Adventstjerner og adventslyslyste opp, det gjr det joforsvidt i r ogs ;) ,i utallige vinduer over hele huset.Selvhoggst av juletre med glgg og pepperkaker. Et stort tre til stuen og et lite tre til barnas loftsstue.72 sm adventskalendergaver, sirlig nummerertog pakket inn. 24 sm gavertil hvert barn, hengt opp pderes bestemors hjemmesydde adventskalendere. Ja dager og netter ble brukt til f disse kalendrene ferdig i tide til 1. desember. Og som om dette ikke var nok, var frjulstiden den aller travleste tiden p jobben min. Men jeg elsket det....ja selve ordet JULEFORBEREDELSER....var som musikk i mine rer. Tradisjoner og alt vi bare-m-gjre-for-det-har-vi-alltid-gjort tingene, var bare ren og skjr hygge.

Altved julenelsket jeg,ALT.... bortsett fra selve julaften.Selve julekvelden har jeg egentlig aldri likt noe srlig. Fornemmelsen av stress, og redselen for om alt var husket p og blitt gjort, har alltid overskygget den store gleden med julaften. Men alle dagene forut og etterp, var meg bare en sann glede, i alle fall stort sett ;) Jeg var et JULEMENNESKE, enkelt og greit!

Dette blir den 4. julen etter at jeg ble syk, for litt over 3 r siden. Hsten har hatt sine opp og nedturer, som det seg hr og br, i alle normale menneskers liv. Det gikk ikke s greit, trappe ned og slutte med den ene medisinsorten jeg har tatt, som jeg hadde hpet. Dette var jo det jeg var redd for, og derfor kraftig skeptisk til, da jeg frstble satt p disse tabelettene. Skuffelsen og nedturen ble derfor ekstra tung, da jeg ikke greide fullfre som planlagt. Men ellers har jeg flt, at denne hsten har gitt meg utrolig mye positivt. Og kanskje spesielt den enorme og hjertevarme mottagelsen, som bloggen min har ftt, har varmet og styrket meg uendelig mye. Derfor s jeg med optimistiske yne,ja jegbestemte meg i alle fall for prve, p at denne adventstiden skulle bli litt lettere enn de tre foregende. Jeg VILLE kjennelitt avden gamle gode gleden igjen. Menav og til,er faktisk ikke ren VILJE nok. Jeg har vrt s tappet for krefter etter at jeg ble syk. S det intense nsket, om atterkjenne litt glede over julen, bleALT for stort og uoverkommelig. For jeg VIL s uendelig mye mer, enn det jeg enn greier utfre.

Den gr forsiktige disen, som kom smygende i midten av november, trengte meg mer og merinn i et hjrne. Jeg prvde unng, jeg prvde flykte, jeg ville ikke ha den der, jeg ville stenge den ute. Men det hjalp ikke hva jeg ville. Angsten for advent og desember grep meg med sin jernklo, jeg greide ikke st opp ogimot, den sterke negative kraften. Jeg prvde nok en gang, skne mannen min, selv om jeg innerst inne vet at han visste. Men han har hatt det s innmari travelt p jobb, den siste tiden.Og han har tross alt greid unng bruke noe vesentlig overtid, s jeg kunne ikke kreve at han var mer hjemme, selv om jeg vet at det hadde hjulpet meg. Jeg ville jo ikke vre enda en ekstra belastning...nok en fordmt gang. Jeg kjente jeg begynte trekke meg innover i meg selv igjen. Jeg greide ikke uttrykke "JEG VIL" eller "JEG TRENGER". Mitt eneste selvforsvar, for ikke "plage" andre, ble trekke meg innover i meg selv, og vekk og bort fra alle andre. Jeg hadde ikke kontakt eller snakket med noen utenfor min egen lille familie, de frste to ukene, etter at mrket begynte melde seg igjen.Jeg sluttet sove, eller rettere sagt; jegfikk ikke sove om natten. Tankene lot meg aldri hvile. Jeg trodde jeg var vken nr jeg drmte og at jeg drmte nr jeg var vken. S ubeskrivelig og usannsynlig sliten....hele tiden.

Mine egne skyhye forventninger til julen....alter som en enormt stor og uhndterlig hyball. Hver gang jeg bare tenker, p begynne ta passe nok mengder fra hyballen, raserden litt ut p de andre sidene. Jeg vil oppfylle alle mine forventninger til julen, jeg vil ikke miste noe p veien. Jeg forstr at dette hylasset blir for stort, hndtere ogs i r, men noe i meg villiksom ikke gi slipp. Hodet og hjertet mitt vil gjre alle de "gamle" juleforberedelsene. Men kroppen, som absolutt og ndvendigvis m bidra til denne oppgaven, er for tiden frakoblet og i ustand. Alt dette VET jeg, men noe i meg nekter fortsatt forst. Og foran megligger den enormt store og uangripelige hyballen. Den skygger for det meste av lyset og den forventningsfulle glittrendejulen. Og jeg, jeg bruker alle mine krefter p skyvekjempeballen foran meg. Isteden for ta til takke med, ta passenok store mengder fra hyet og la resten bare ligge, prver jeg gape over mest mulig.For imitt gamle jeg.....var standarden ALT eller INGENTING. Det er veldig vanskelig og ganske frusterende, lre seg vre fornyd med gjre lite nok.

Jeg vet jo at ingen "henger" meg, om de m ligge i dynetrekk med sommerblomster p, selv om det er desember. Svrt f, om i det hele tatt noen som helst,legger merke til om jeg har vasket hele huset fra gulv til tak. Ungene godtok, med litt forklaring, at i r fikk de klare seg med en kjpekalender hver, de syntes faktisk det var helt greit. Minstejenta jubler over fEN gave, hengt p bestemors advendtskalender, hver dag. At hun ikke vet, at jeg lper rundt i huset og leter etter ting som hun allerede har, men mest sannsynlig har glemt, for pakke inn til neste dag, er bare vittig. Hun er like fornyd med en gammel upnet pakke hrstrikk, som med juleklistremerkeark fra i fjor, som vel og merke har mistetmye av selvklebe-evnen sin ;) Kanskje jeg skal pakke inn en limstift til i morgen.....hm...det er vel slettes ingen dum ide egentlig. Jeg prver virkelig si hyt til meg selv; - Hvorfor skal ikke jeg, vre fornyd med lite nok...nr alle mine kjreste nre er det? - Og alle andre forstsegpere og utenforstendes meninger, har vel strengt tatt ikke noe med hva jeg skal fle for gjre....for pokker! Sier jeg disse setningene hyt, og mange nok ganger, kan det jo til og med hende, at selv JEGbegynner trop dem! .......kanskje ;)

Det somskulle fmeg til vkne litt, ogvri meg litt ut av juleangstens jernklo, var en kjleskapshendelse denne uken. Jeg stod som vanlig med kjleskapsdren p vidt gap, her forleden dag, undrende p hva minstejenta ville ha til frokost. Det kan fort ta litt tid, fr veldig omskiftelige sjuringer, svarer p snne sprsml. S jeg fikk god tid til studere innholdet. P verste hylle fikk jeg ye p noe jeg ikke hadde sett i kjleskapet vrt fr. Et glass med noe flytende slvgul-aktig gugge......SURSILD stod det med tydelig skrift p etikketten. Sursild? ......INGEN her i huset liker eller spiser da sursild! Det frste som slo meg, var at dette mtte vre noe mamma, hadde hatt med seg og satt der, sist hun var hos oss. Selv om jeg syntes at dette var hyst usannsynlig...... Menetter ha tenkt meg om en gang til,forstod jeg hva som var skjedd. Midtibror harvrt syk i flere dagerdenne uken, og har av den grunn hattelendig matlyst. Jeg sendte mannen min p handel, for kjpe noe som eventuelt kunne friste. P lappen hadde jeg skrevet; potetskruer, sjokolade, banan, tyggis, pastiller, lakris og SURSILD. Ja jeg hadde skrevet sursild....men det var i den tro at mannen min visste, at mittibror elsker SURSILD...som i syrlig sukkrede godterifisker! Han hadde lett hele butikken rundt etter sursild.Han varS fornyd med ha funnet ogkjpt det som stod p lappen. Meninnrmmet etterp, at han ikkeforstodbra avhva jeg skulle med denne sursilda. Jeg satte i gapskratte :):):) Jeg lo s voldsomt, at jeg faktisk holdt p miste pusten, og var p nippet til begynne grte....ja..for det har skjedd meg fr nemlig ;)Heldigvis greide jeg stoppeden hysteriske fliringa mi,FR jeg kolapset i grt.Minstejenta kikket med store sprrende yne p meg og kunne ikke skjnne hva jeg lo s veldig av. Akkurat der og da gikk det opp for meg, at selv om ikke alt jeg vil gjre eller kjpe blir helt perfekt, s blir det vel jul likevel.....selv om det s skal bli surlild i stedet for ribbe :):) :D



Adventstiden vil nok aldri bli helt som fr, men kanskje er ikke det det verste som kan skje. Kanskjekan adventstiden bli til noe fint, med litt mer senkede skuldre og slakkere forventninger ogs. Og de som utallige ganger har forskt trste meg....har jo helt rett....JUL blir det uansett...om jeg vil eller ei :) Jeg kommer vel i ml, med eller uten finklr, i r ogs ;)

Puh ;) .....da er jeg omsider klar til dele ut en adventsgobi.....s her kommer'n....kleeeeeeeeeeeeeeeeeeeem ;)

#raushet #penhet #aksept #depresjon #deprimert #morild #jul #advent #advendtskalender #julemat

Veien ut

Veien ut

Lenge har jeg gtt p en mrk og kronglete sti

i en granskog s dyster og tett

stien har vrt smal, med bde rtter og stein midt i

den har gjort meg trangsynt og trett

Jeg har krpet, skreket og ropt til jeg ble bl

livredd for aldri finne frem

til livet p utsiden, ja til gleder store og sm

flt meg liten og gr, egentlig ganske slem

Veldig langt om lenge og mye lenger enn langt

har skogen blitt litt mer spredd

mer lys har sluppet til, n fles det ikke s trangt

lettere puste, ikke lenger s redd

Lengre der fremme kan jeg skimte ei vakker bru

som over en brusende bekk gr

jeg velger g videre, for jeg vil ei snu

med forsiktige sm skritt jeg nrmere trr

Jeg ser lyset fra det pne gyldne landskapet der fremme

p den andre siden av bekken stri

der alle mine nsker og drmmer hrer hjemme

kommer jeg dit er jeg endelig fri

Har s lenge slept meg frem p kvelende mrke stier

er s utrolig sliten i marg og bein

skal bli s godt komme ut i pen eng og lier

hvile ryggen mot en solvarm stein

>Morild

Det sette pris p de sm lyspunktene, har ikke alltid vrt s lett, de siste godt og vel 3 rene. Jeg kan vel vre etterpklok, og si at jeg fr den tid, ikke s "skogen" p grunn av alle "trrne". Sm "risp" fra ung "bjrkeskog" kunne jeg tle. Men nr jeg forvillet meg inn i den mrkeste mrke "granskogen", var det sjelden noen lyspunkt som slapp igjennom. vre i en snn "skog" er en fryktelig tung og ensom reise. Jeg snublet og ble liggende nede utallige ganger, men jeg krabbet, grt og kjempet meg videre i mrket. "Rttene" og "snublesteinene" har vrt mange og til tider fryktelig tunge og forsere. Jeg vet jeg er heldig, som har hatt en trofast "guide", som har gtt langs ytterkanten av skogen min. Mannen min har "ropt" og heiet meg frem. Han har aldri gitt meg sjansen til gi helt opp. Han har sjelden presset meg, men latt meg finne mitt eget tempo og vist meg at han alltid er ved min side. Det er godt se sm glimt av mine fremtidsdrmmer igjen. Det er godt kjenne at jeg puster litt friere og jeg kjenner ekstra godt p de "sm" gledene :o)

En STOR liten glede er f gi noen en god klem .........kleeeeeeeem til dere alle :o)

#raushet #penhet #aksept #depresjon #deprimert #morild #skog #trr #mrke #lys #drmmer #hp

Innlegg 15 - Sjakk matt

Februar 2012

Jeg innser vel ganske fort etter innleggelsesmtet, at jeg ikke kan eller greier dra hjem med det frste. De tre dagene som jeg lovde midtibror det skulle ta, fr jeg kom hjem igjen, blir i alle fall ikke noe av. S i mitt indre gir jeg meg selv ei uke til.....jadda ;) Jeg nekter gi meg selv tid. Ja jeg hater etter hvert ordet TID. Jeg VIL tilbake til livet mitt ogjobben min......N! Men jeg har egentlig gitt opp alt hp, omat jegnoen som helst gang, skal greie bli hel og "vanlig" igjen.

Mannen min og jeg blir enige om at de skal komme beske meg, siden det ikke blir noe av at jeg kan dra hjem. Jeg har ikke pakket med meg s alt for mye klr. Og siden jeg blir ekstra varm av medisinene jeg tar, er det greit f litt mer klesskift. S jeg ber mannen min pakke en liten bag med "i-tilfelle-jeg-trenger-klr". En annen tanke med dette besket, er vise barna hvordan jeg "bor". Unger har fort sine egne meninger og fantasier om hvordan det er der man er innlagt. Jeg var jo ogs selv veldig spent, p hvordan Dgn s ut p innsiden. S det vise familien at dette var en fin plass vre, var viktig for meg.

Formiddagen fr de kommer fles veldig lang. Det var s vondt reise fra dem,s derfor skal det bli enormt godt se dem igjen. Jeg gr rastls rundt i korridorene. Kikker stadig ut vinduet mot innkjrselen og parkeringsplassen. Langt om lenge kommer den lille grnne konebilen av et kjrety durende. Den svinger inn p parkeringsplassen og parkerer med et rykk. Alle fire drene pner segsamtidig, og ut strmmer mann og barn. Klumpen i halsen vokser og truer med spolere tryggheten jeg vil utstrle. Jeg gr, eh...nei, jeg lper nedtrappene til utgangsdren, som forvrig er stengt i helgene. Man kan g ut, men ikke ginn, uten bruke den utvendige inngangs-telefonen. Inngangspartiet er video-overvket, slik at de ansatte kan se hvem som ringer p og vil inn. Men siden det er automatiske skyvedrer, tar jeg sjansen p pne for familien min selv. Ungene er veldigglade og aldri s lite spente p se meg. Klemming og kosing gjr godt for mammahjertet. Jeg klemmer mannen min takknemlig. Ganske snart kommer kommentaren fra en av ungene; - Har du p deg bare vanlige klea du mamma? For det viser seg, at de trodde jeg kom til vre ifrt stripete pysjamas og tffler ;)For det er jo det man skal ha, nr man er p sykehus s klart.Som mor s barn....totalt uvitende om hvordan ting var og ellerforegikk der jeg var.

Jeg tar de med opp i 2. etg og til mine indre "gemakker". Lillejenta blholder i hnden min, som om hun er redd for at jeg plutselig skal forsvinne.Hun snakker ivrig om hvor mange kjeks hun har spist p turen og forteller om hvem som er ukens kjreste :)Spesielltminstejenta blir imponert over det lille rommet mitt. Hun erklrer fast og bestemt, at hun vil bo p dette "hotellet" sammen med mamma. - "Jeg lover vre stille og oppfre meg", sier hun bnnfallende. Storebrdrene rister oppgittp hodet, mens pappaen forklarer at her er det bare voksne som fr bo.Vi gr bort til besksstuen hvor det er en liten sofakrok, TV og et lite lekehjrne. Nordlandsdamen min kommer med kaffe og saft og noen kakestykker til oss. Vi sitter inne p stuen en stund og snakker. Jeg svarer s godt jeg kan p ungenes sprsml. Det gjr godt se at de slapper av og fler seg ganske trygge p at jeg har det bra. Minstejenta blir etter hvert utlmodig ogurolig,s hun sniker seg etter hvert ut i korridoren. Hun finner ganske snart ut, at det er rmorsomt lpeskli bortover de lange gangene.....puh! ;)For ikke forstyrre de andre, som heller ikke er p helgeperm, bestemmer vi oss for kjre inn til byen en snartur. Det gjr litt godt komme litt ut og "slappe" av, sammen med de jeg er allertryggest med. Etter ha kost oss p pizzarestaurant en times tid, kjenner jeg at jeg begynner g tom for krefter, s vi kjrer tilbake til klinikken. Det fles bde veldig vondt og samtidig bittelittgodt, vinke farvel denne ettermiddagen. De to minste har litt vanskelig for rive seg ls, s jeg m bruke mine siste krefter p vre "sterk" og smile. Etter hvert sitter alle i bilen og det vinkes og tutes helt til jeg ikke kan se dem lenger.

Inne p rommet mitt, synker skuldrene mine sammen, og luften siver ut som fra en punktert ballong. Jeg er s sliten at til og med trene ikke orker komme. Vissheten om at jeg har ftt vist frem, og ufarliggjort Dgn for familien, gjr usigelig godt. N vet de hvordan jeg har det, og de slipper vre engstelige og redde for meg. Sengen og svnen innhenter meg. Ikke vet jeg hvor lenge jeg var borte, fr jeg blir vekket av en forsiktig stemme. En for meg ukjent dame spr om jeg vil komme spise kveldsmat. Det er litt ekstra god kvelds p lrdagskveldene. Denne kvelden serveres det kylling, karrisaus, ris og salat. Vi er ikke s mange til bords, for de fleste har dratt hjem p helgeperm. Det er rolig og deilig stille p avdelingen. Duppen p ettermiddagen var ikke nok, jeg er stupingsog tung i hodet,s jegsovner ganske fort denne kvelden.

Neste dag nekter kroppen min vkne. Det er visst helt mulig ha blmandag p en sndag! Hodet fungerer ikke, det er tungt og ullent. Grdagens anstrengelser sitter godt i hele kroppen. Det har vrt uhyrlig krevende vre Morild den siste uken. Hodepine....paracet og mere svner hva som venter meg denne formiddagen. Jeg fler meg fysisk kvalm og harINGEN matlyst. Kroppenprver desperat si i fra at nok er nok. Jeg kan ikke st imot lenger, jeg trenger ro, hvile og stillhet. Jeg er sikker p atbare lyden av en knappenl, som faller mot gulvet, vil hres ut som et tordenskrall. Lyden av subbende ftter eller enda vrre, klapprende sko ute i korridorene, fles enormt plagsomt. Men jeg har ikke for vane braute meg frem og klage, dessuten vil ikke kroppen min rre seg, s jeg blir bareliggende ufrivillig lytte. Trengerbare hvile meg 10min til.....ogs 10min til....og 10min til....bare 10min.Det fles som om kroppen og mine tanker har skilt lag. Tankene mine er jo der, men kroppen vil ikke lystre. En vanvittig rarog litt skremmende opplevelse og flelse. Kanskje er det snn det er vre i koma, man hrer alt ekstra sterkt, men kan ikke rre p noe som helst. Det blir en kort samtale med mannen min denne kvelden, jeg har ikke krefter tilsnakke noe srlig. Han forteller at han har snakket mye med ungene, bde p turen hjem dagen fr, og nr de kom hjem. Det erS viktig for oss, at barna skal slippe uroe seg undig. Mannen min tar denne oppgaven p alvor, og jeg trr etter hvert legge vekk mine bekymringer for dette.

Sjakk matt.....jeg gr snart virkelig ned for telling n.......!

>Morild

#raushet #penhet #aksept #depresjon #deprimert #depresjon #morild #barn #mor #mamma #pappa #DPS #tid

Snfnugg

SNFNUGG

Jeg er et lite snfnugg

svever flyktig av sted

leker megmed vinden

fr jeg til bakken faller ned

Jeg blir en del av mange

prver rive meg ls

men smeltes fast i snen

glir utslitt inn i en ds

Jeg vkner med ett fra svnen

av barnehender myke og sm

de former snen om til baller

i den vakreste snlykt jeg fr st

Jeg varmer meg i lyset

de forsiktig har tent for meg

barnas yne tindrer og glittrer

og heldigste snfnugg det er meg

>Morild

Alle er vi unike eksemplarer av oss selv. Vi kommer i forskjellige former, fasongerog strrelser, der alle har sin egen betydning i en strre sammenheng. Noen vil alltid hige etter vre i den verste ballen i snlykta, triumfere stolt over ha ndd toppen. Men minst like viktig, ja faktisk ndvendig og uunnvrlige, er alle de som bygger grunnmuren i snlykta. For er ikke "grunnmuren" solid og sterk, blir det ingen snlykt. Og blir ikke "grunnmuren" tatt godt vare p, og gjort solid og sterk nok, vil lykten til slutt falle sammen. Vi er ikke skapt for st helt alene.

S trkk ikke nedover og p de som ligger nederst. Plukk de opp og behandle dem pent. Du vil bli overrasket over hvilke egenskaper og unik energi de brer p. Alle har vi tid til ta oss RA. Alle har vi tid til vise Raushet, til gi og motta penhet og til Akseptere at vi alle er unike og forskjellige :o)

Snart vil det dale nedunike snfnugg og vi kan forme de vakreste snlykter. I mens vi venter, kan vi vre et lite lys for andre og dele ut en god klem :o) Stooooor novembersndagsklem fra megtil dere alle :o)

#raushet #penhet #aksept #depresjon #deprimert #snfnugg #snlykt #morild

Innlegg 14 - Hva kommer til skje.....?

Februar 2012

I min dagbok, etter den aller frste natten p Dgn, har jeg skrevet (et lite utdrag):

---- Den aller frste natten, ble vel stort sett svnls. Konstant sjekking av klokka, litt dsing og 1000 tanker. Sprsmlene som har kvrnet rundt og rundt, innei hodet mitt i natt har vrt: - Har jeg kommet riktig? - Er dette riktig for meg? - M jeg vre her lenge? Men de kanskje mest ustoppelige tankene, har nok handlet om de som er igjen der hjemme. Jeg vet at mannen min vil klare brasene godt, det ar ikke det. At han helt sikkert kommer til velge "feil" strmpebuksefarge,for genseren til lillesnuppa vr, fr jeg bare prve leve med ;)Men jeg vil jo aller helstog mest i hele vrden, bare vre hjemme og nr dem som jeg bryr meg aller mest om p denne jord.Selv om jeg erveldigVELDIG syk og s til de grader p felgen, tenker jeg med redsel p om familien n skal bli stemplet og sett ned p. JegerS redd for at min innleggelseskal g utover familien.Jeg savner dems ENORMT mye.---

Denne dagboksiden er litt bulkete og spr. Alle trene som trillet nedover kinnene mine den natten, er samlet p denne siden. Hadde jeg bare kunnet vrt syk p en "normal" mte. Hatten kroppsdel som ikke fungerte eller var brukket, pne sr som mtte behandles fordi de ikke ville gro....ja bare alt annet enn dette. Hvorfor er jeg s svak? Hvorfor mtte dette skje meg? Jeg som tlmodig har lyttet til alle andres "lidelser og plager" i alle de r, ja trstet og backet opp alt og alle, s godt jeg barehar kunnet.Hvorfor kan jeg ikke bare f en pille, som kan ta bort alt dette slitsomme og vanskelige? Jeg vil bare HJEM.....jeg vil i alle fall ikke vre her, innlagt p Dgn. Alle disse vanskelige tankene hadde jeg.

Pippi kommer inn denne morgenen og nsker meg blidt god dag. Hun sier at frokostbordet str dekket fra 8 til 10 og at jeg bare kan ta meg god tid til kle p meg. Hun gir meg et lite gjennomsiktig beger, med navnet mitt og romnummeret skrevet p utsiden med tusj.Begeret inneholder medisinene mine. I tillegg fr jeg en plastkopp med vann. Jeg tar skjelvende imot, trr ikke se henne i ynene, av frykt for bare begynne grte igjen. Hper bare at hun skal g og la meg vre i fred, bare vrealene....ja bareGLEMME at jeg er der. Pippi forteller at jeg egentlig skulle hatt en innsjekk-samtale denne dagen, men at overlegen p avdelingen ikke er til stede.Dehper at hankommer ditneste dag. Det er slitsomt bli satt i ventemodus, nr man ikke vet hvaman egentligventer p. Men det vre god til vente, har alltid vrt en "god" egenskap for meg. Dette skal vise seg bli en virkelig stoooor tlmodighetsprve i tiden fremover. For jeg skal komme til vente, p for meg viktig "informasjon", flere gangeri lpet av innleggelsestiden. Alt i fra praktisk informasjon, til hva slags"slagplan" de har for meg. For en perfeksjonist som sliter med gi fra seg kontrollen, fles dette veldig utmattende. For jeg VIL vite alt og ta tilbake kontrollen over mitt liv, fortere enn hva som kanskje egentlig er forsvarlig. Jeg vil HA tid, men detbr ogs taKORTEST mulig TID, ta seg den hersensTIDEN, detndvendigvis m og skalta!Nei, jeg er ingen enkel pasient skal vite.Puh.... ;)

Jeg gr litt ute i gangen denne dagen. Vil helst ikke at noen skal si hei eller se meg. Prver spise litt sammen med de andre. Fester blikket p talerkenen min, som om jeg tror at jeg av den grunn, kan bli usynlig. All den uvissheten om hva som kommer til skje framover er altoppslukende. Jeg bestemmer meg for ta kvelden tidlig denne dagen, jeg er helt utslitt av alle tankene og bekymringene mine. Nr jeg passerer dagligstuen p tur til rommet mitt, blir jeg oppmerksom p en mannsperson, som sitter i en av lenestolene der inne. Jeg drar ikke kjensel p han med det samme, men nr han nikker forsiktig, ser jeg at det er en bekjent fra hjemstedet mitt. Hjertet hopper over et par slag, fr jeg nikker forsiktig tilbake. Dette er jo ogs en ting som jeg har tenkt en del p; - Hva om jeg mter noen jeg kjenner....ja hrre guuuud...hva da? Det ble med dette nikket denne kvelden, jeg flte meg litt som ei forskremt mus, som pilte tilbake inn i det trygge musehullet sitt. Jeg er veldig opptatt av taushetsplikt og snakket/snakker aldri om andre pasienter med deres egentlige navn. Jeg har selv ikke snakket med min mann, om mine medpasienter med navn, og han har heldigvis ikke vrt s opptatt av dette heller.

Jeg skal etterhvert bli klar over at jeg er blitt tildelt 3 "stttekontakter" blandt personalet. Disse 3 skal ha et spesiellt ansvar for min oppflging, og Pippi er en av dem. Denne 3. dagen....eller er det den 2. dagen, hvis man regner innleggelsesdagen som dag 0. Uansett, denne dagen er ingen av mine utnevnte kontakter p jobb. Nok ei dame, men for all del trivelig rolig sdann, spr om det er greit at hun blir med p innleggelsesmtet. Jeg takker selvflgelig ja til det tilbudet, vil ndig mte denne overlegen alene.

Vi gr bort til, og inn i et stort mterom. Et stort langt bord, med et uttall av stoler rundt, str midt i rommet. Eller rettere sagt, disse mblene tar vel egentlig all plass i rommet. Jeg blir bedt om sette meg ved enden av bordet, med "flgedamen" min p skr til hyre for meg. Lege Noah er i rommet og prver f p plass noe teknisk utstyr.Hansetter seg til venstre for meg med en PC foran seg. P motsatt ende av langbordet henger det en skjerm hvor det str;Velkommen (tror jeg), jeg husker ikke helt. Dr Noah virrer litt rundt og sjekker stadig klokka. Vi venter en stund p overlegen, som egentlig er den som til syvende og sist, bestemmer om jeg fortsatt skal vre innlagt for videre behandling. Etter en god stund kommer en mann inn dra, jeg tenker at dette sikkert er nok en pleier, men nei da, han presenterer seg som overlege "Ziggy". Ja for han har en litt snn 70-talls-veteran look. Han er slettes ikke en eldre herre med kritthvitt hr og brillene hvilende fremst p nesetippen. Hvit legefrakk har hanjammen megikke heller, nei da, han mter i olabukse og strikkegenser, som en hvilken som helst annen mann. Jeg er uansettfryktelig uvell bare med tanken p dette mtet. Nervs som foran enveldig viktig eksamen, hvor man ikke er blitt informert om innhold p forhnd. Livredd, p grensen til besvime av all spenningen som har bygd seg opp inne i meg. Jeg tar han i hnden og presenterer meg forsiktig. Jeg er n s langt som det gr an komme fra den bermte komfortsonen, og en tre presser seg ut ognedover kinnet mitt.

Jeg blir spurt om enhel haug med sprsml, ogs om hvordan jeg fler meg. Fler meg?....jeg fler meg...ja...eh....hvor skal jeg starte.......s tar grten nok en gang fullstendig over. Det blir sikkert gitt en del informasjon p dette mtet, men jeg er s langt nede i grfta mi, at jeg husker ingen verdens ting av dette etterp. Men det erTO sprsml, som str igjen som totalt umulige svare p;

1. - Hvor lenge ser du for deg at du skal vre her? Jeg ble s sjokkert over dette sprsmlet, for jeg hadde jo selvsagt ikke noe vettugt svar: -.....Nei...eh....det vet jeg ikke, var det eneste jeg greide si.Jeg syntes og synes fortsatt atdette eret totalt meningslst sprsml komme med. Hvordan i det huleste kunne jeg p den 3. dagen, egentlig vite svaret p dette. Jeg ville jo i utgangspunktet ikke vre der i det hele tatt, HALLO!

2. - Nr kan vi vite at du erblitt frisk/friskere? Man kan da velfor svarte svingende ikke stille et slikt sprsml p et s tidlig tidspunkt. Det eneste svaret som for megfltes riktig gi var;- Eh....nei....eh....dere m vel sikkert ringe og sprre mannen min da...sikkert.

Jeg flte p et vis, at de forstod meg, men jeg flte meg langt i fra trygg. Hvorfor stilte de meg alle disse sprsmlene egentlig? Hvorfor satt jeg igjen og flte meg som en "kriminell", som skulle rettferdiggjre mitt "rulleblad"? S jeg tenkte selvflgelig at....huff nei.... jegvar sikkert ikke syk nok,til f beholde plassen min ved denne avdelingen. Atjeg sikkertbare kom til f beskjed, om pakketingene min og g. Ja jeg kom sikkerttil bli utstemt, helt klart og bombe sikkert.(Haha...m le litt igjen her n, snn i etterpklokskapens lys). Men etter ha konferert litt med hverandre, ble de to herrene enige om tilby meg en plass for videre behandling.Lettelse?... ja....jo da. Jeg visste jo inne i meg at jeg ikke takklet sykdommen min alene lengre. Men det skulle ta lang tid, fr jeg fikk vite eller fant ut av hva denne behandlingen deres gikk ut p. For selv nr det virkelig var som mrkest....prvde jeg ske full kontroll....jadda....

>Morild

#depresjon #deprimert #voksenpsykiatri #psykiatri #savn #kontroll#raushet #penhet #aksept #morild #DPS

Livets tre

LIVETS TRE

Rttene er allerede til stede, nr din egen gren blir fdt

som en liten spire, ja et bittelite kntt

Moder jord hun gir deg nring og nsker lykke til

p reisen inn i livet, du hilses med et smil

Du vokser og blir sterkere, for hvert r som gr

sm blader blir til drmmer, som ut fra grenen trr

De blafrer lett i vinden og noen faller ned

gir plass til nye kvister, strre blir ditt tre

S en dag det stormer, belastningen blir for stor

du ber om hjelp og sttte, roper p din mor

Svake kvister og blader, blir av vinden feid vekk

avkledd, ja nesten naken, du str i den kalde trekk

Nr den store blesten stilner og du ikke skjelver mer

har noen drmmer blitt borte, drlige venner deg ei ser

Men blader som vokser nr ditt hjerte, vil enn sitte fast

gi disse sol og varme, la de vre din trygge mast

Nye kvister og blader vil ogs vokse til

takket vre stormen og naturens eget spill

Skyggene du kaster, vil stadig skifte form

din pvirkning p jorden er stor, ja helt enorm

Ta godt vare p dine rtter, for de vil hjelpe deg

og drmmene du brer, vil ogs vise vei

Hils nye fr velkommen, ved din side vil de gro

kanskje er det din gren, som vil bygge en sterkere bro

>Morild (skrevet i april 2012)

Et dikt om livet, om hpet og om kjrligheten. Et dikt om ville s gjerne tro, p seg selv og at alle har sin helt unike og spesielle betydning. Et dikt om det "miste" venner, men ogs et dikt om trre pne drene for nye bekjentskaper. Et dikt om st i stormen og bli ribbet helt inn til stammen. Om bygge sin grunnmur p nytt. Et dikt om rttene som alltid vil prve holde deg fast i livet, selv om din gren er brukket og du fler deg pjusk og redd.

Trr har alltid fasinert meg. De er like unike og vakre, uansett hvilken form og strrelse de har. Det samme gjelder oss mennesker, vi er like vakre og unike.Vi trenger ogs nring for kunne vokse oss sterkere, akkurat slik som trrne.Ingen av oss er perfekte, men alle er vi UNIKE eksemplarer av oss selv.

Husk at det alltid er lov kjenne p frustrasjon, sinne og fortvilelse, like mye som vi kjenner p glede, lykke og tilfredshet. Vi er mennesker og ingen kan vre p topp hele tiden. De vakreste "trrne", er de som brer preg av at de har levd litt.

nsker dere alle en finfin dag......og husk leve :o) Klem til dere alle <3

#livet #kjrlighet #tre #lykke #rtter #sinne #fortvilelse #glede #hp #raushet #penhet #aksept #RA

Lev livet........ :o)

Er i utgangspunktet ikke s glad i alle disse, mer eller mindre ferdigtrykte ordtakene, deblir litt for overfladiske og derfor glatte og upersonlige. Men denne var da faktisk ikke s vrst :o) S gjelder det huske p ta sme nok skritt i livet og det vre fornyd med lite nok. Det er ikke det gjre ting s perfekte som betyr noe, det er det kjenne at manlever livet p GODT VONDT som er LEVE.

Riktig god sndagskveld til alle dere som kjenner at dere lever livet...jaBDE p godt vondt :-D :-D :-D

Og ja...........KlEEEEEEEEM <3

....dennestod p en side som heter ROM for sjelen

Innlegg 13 - Frste dag p ukjent grunn

Februar 2012

Den dagen jeg kommer og blir innlagt p Dgnenheten, skal det ogs foretas en generell helseunderskelse av meg. Jeg blir fulgt bort til et rom, hvor jeg blir bedt om vente p legen som skal underske meg. Detkjennes som om rene mine har sluttet virke og jeg fler meg veldig svimmel. Alt dette skremmende, og for meg totaltukjente, gjr at jeg har en form for vken blackout.Hodet henger p en mte ikke med lenger. Jeg har ikke begrep om tid, men alt fles som om det tar fryyyyktelig laaaaang tid. S kommer en hyreist mann inn dren. Han tar meg i hnden og presenterer seg som Dr. "Noha". Han har langt ravnsvarthr, bunnet opp i en knute i nakken. De store mrke yne hans prver overbevise meg om at dette skal g s bra. Noha observerer nok, at jeg langt ifra fler meg komfortabel med situasjonen, og prver spke litt for myke opp stemningen. Blodtrykket blir mlt og funnetlitt forhyt, men han konkluderer med at det har med hele situasjonen gjre.Det blir stilten del sprsml om medisinbruk ogom jeg har noen andre sykdommer osv. Et skjema med mange sprsml, sikkert "1000", skal fylles ut. Tempen og pulsen mles. Jeg finner det veldig ubekvemt,nr hjerte og lunger skal lyttes til. Jeg tenker at han m da hre hjertet mitt p hundre meters avstand. Stetoskopet fles iskaldt mot den klamme huden min.Han konstanterer med en lett tone, at hjertet mitt i aller hyeste grad fungerer. Selv om jeg aldri s mye, har lyst til slippe ut en nervs latter, kommer det bare flere trer og en vits av et smil.

En eller annen spr om jeg kjenner noen ved navn Mr S Og Mrs H. Jeg bekrefter at det gjr jeg. Og fr jeg vet ordet av det, str jeg med en utrolig st liten blomsterhilsen i hnden. En nydelig rosa mini-ildtopp i ei fin glasskrukke. En fargerik og glittrende pyntesommerfugl, er plassert p kanten av sklen.P kortet str det kort og greit: Lykke til Morild! Klem fra mor og far sviger. Hvor kommer alle disse uttmmelige trene fra.....de bare fortsetter og fortsetter. Det lille hvite rommet mitt virker ikke s kaldt og upersonlig lenger. Blomsten fr st p skrivebordet og minner meg p at jeg ogshar et liv utenfor.

Ei sprudlende omsorgsfull dame, med ei syngende dialekt fra lenger nord i landet, avlser Pippi. Hun spr om jeg vil bli med inn p kjkkenet og spise middag sammen med de andre. Men jeg rister energisk p krllene og ber innstendig om f slippe. Nordlandsdamen forstr meg heldigvis,og tilbyr seg spise sammen med meg, nr de andre er ferdig. Noe jeg lettet takker ja til. Det er viktig at jeg prver spise litt sier hun.Jeg forstr jo dette, men maten smaker rett og slett ikke denne dagen.

Fra frste dag er pleierne veldig opptatt av at jeg skal vre mest mulig ute i avdelingen. I utgangspunktet kan jeg godt forst deres tankegang.De tenker jo selvflgelig at det bare vil gjre vondt vrre, bli sittende alene p rommet, for lenge av gangen. Men for meg fles det bare som en ekstra storbelastning, vre s sosial og "P" hele tiden. Fr jeg kom til Dgn, hadde jeg strukket den sosiale strikken, s alt for....ja ALT for langt. Mine miner skulle s langt som rd, glattes over og de tunge dagene skulle helst ikke vises. Jeg trengte komme til Dgn for kunne senke skuldrene helt, vre for meg "selv" og ikke MTTE prestere og ta hensyn til s mange andre. Og ialle fall ikke forholde meg s "nrt" tilnye mennesker, med alt de har av sine egne behov og sykdommer.

En av de strste utfordringene jeg har hatt tidligere i livet, har vrt sette grenser for meg selv. Jeg har lyttet og "lekt" mor for alle irundt meg. S i min underbevissthet fryktet jeg nok mtet med de andre pasientene; - Vil jeg greie la vre begynne ta vare p dem? For jeg var s mentalt p felgen, s totalt uten energi. Hadde ikke noen som helst form for beskyttelses-skjold gjemme meg bak. Det jeg ville mest av alt, var f sove og hvile meg, slik at jeg kunne reise hjem p perm etter tre dager. Jadda... det er vel noe som heter at det er jolov drmme! Noen realistisk drm var dette i alle fulle fall ikke.Det skulle jo selvflgelig ta mye mye lenger tid enn tre dager, fr jeg skulle f komme hjem p perm for frste gang.I mitt hode var tiden min verste fiende, for jeg skulle jo bli "frisk" i lpet av 3 dager m vite. Jeg kan le av dette n, men der og da var dette minalvorlig mente sannhet. 3HELE dager hadde jeg gitt meg selv. Storveies ja! ;)

Vel inne p rommet mitt denne frste kvelden, ringer jeg hjem til min mann.Detteskal jegkomme til gjre hver eneste kveld, mens jeger innlagt. Demningen brister fullstendig nr jeg hrer hans "hallo", i den andre enden av telefonen. All den innestengte redselen, jeg har bret inne i meg de siste dagene. Alle flelsene rundt det reise ifra han og barna vre. Jeg tviler p, at han var s rolig som han gav uttrykk for, der han satt her hjemme og prvde roe meg, s godt som bareHAN kan. Haner den enestesomVIRKELIG visste hva denne reisen kostet meg. Haner den eneste somVIRKELIG visste hvordan og hva jeg tenkte. Han m snakke lenge med meg, for i det hele tatt greie f noe vettugt ut av meg, og f meg snn noen lunde rolig. Jeg sovnerutmattet med telefonen i hnden denne kvelden. Men uansett hvor sliten jeg er, sover jeg ubeskrivelig lett og urolig. Det tar josom regel noen netter, fr man kan greie og sove "normalt", nr manskal ligge p en plass for frste gang. Alle de ukjente lydene, luktene og inntrykkene.....

>Morild

#deprimert #depresjon #raushet #penhet #aksept #morild #voksenpsykiatri #DPS



Dm meg ikke



DM MEG IKKE

Tunge dager og mrke netter

kjenner angsten i meg svetter

Alle tanker springer inn i det sorte

nsker sterkt at de skal bli borte

En malstrm av vanskelige drmmer

all min energi de tmmer

Gnager som sr i for trange sko

gir meg aldri fred og ro

Vanskelig for svrt mange forst

for de har aldri vrt der jeg er n

De viker unna, synes det blir for rtt

skjnner ikke hvorfor alt er s trist og grtt

Et "glansbildeliv" jeg lengselsfullt jagde

jeg bare smilte og aldri klagde

R p vre til andres glede og trst

sa nesten alltid JA med min mykeste rst

Sakte men sikkert brant livsglden opp

helt tom for luft jeg mtte si stopp

Det "perfekte" livet ville ikke vente p meg

av den evige streben jeg var gtt tom og lei

Rosenrde skyer blir aldri mer et ml

ei heller ildens heftigste bl

Jeg har funnet meg en annen vei g

hvor rligheten til livet er her og n

S belr meg ikke om fred og ro

fr du har prvd g i MINE sko

For vi har ingen rett til dmme andre

sk heller ved min side vandre

>Morild

Angsten for bli ledd av bak min rygg og ikke bli tatt p alvor. Redselen for bli stemplet og dmt. Det sterke nsket om bli akseptert for den jeg er. Det trre snakke om ogs drlige dager. S ubeskrivelig slitsomt vondt. Jeg har gtt mange skritt i riktig retning, men jeg er langt ifra i ml. Jeg er heldig som har en mann som gr ved siden av meg, bde nr jeg ler og grter. Jeg har grtt mye de siste dagene, redselen for ta min egen plass, har igjen ftt rde. Og igjen......jeg vet at MANGE der ute sliter med de samme tankene. Vi er mange som gr ved siden av hverandre, kanskje ogs helt uten vite det selv. Sett ord p dine ting, vr raus mot deg selv,gi og ta imoten klem.

Stor varm klem fra meg til deg <3

Leve i vannskorpa

Leve i vannskorpa

Flytende mellom hav og himmel

drivende hvilelst av sted

virvelstrmmer som gjr meg svimmel

vil trekke meg i dypet ned

Oppe p himmelen flyr skyene lett

jeg strekker ut en hnd i lengsel

men havets mrke omslutter meg tett

mine drmmer str og venter i trengsel

Disig og uklart nr vannet meg sluker

ser jeg alt som gjennom et slr

alle krefter jeg eier og har jeg bruker

kaver meg oppover til hjertet blr

Salt frisk luft meg av og til mter

bryter vannskorpa i pinefulle gisp

alt og allesom krever, jeg i fra meg stter

min nytelse er dype sr og bladets risp

Prver holde mitt hode flytende

mens kroppen smuldres opp og blir borte

kjrligheten til livet blir en av alle mytene

slukes og forsvinner i det dype sorte

>Morild

Nr alt er s mrkt og hplst vanskelig. Nr du VIRKELIG m streve for greie ville puste. Nr du faktisk str p kanten av "stupet" og er i ferd med slippe taket i selve livet.

Jeg velger dele dette diktet, fordi dette er en s stor del av en alvorlig depresjon. Dette er vel den totale motpolen til det lykkeligste yeblikk i livet.

Men som jeg har skrevet til dere fr; for meg VAR dette slik, det ER IKKE slik n. Men jeg vet at mange str i detteakkurather ogn. Og til dere som str p "utsiden": Vr rause, dere trenger ikke forst, bare strekke ut en hnd. Kanskje m hnden vre utstrakt lenge, men gi ikke opp, den vil bli grepet fr eller siden!

Stor klem til dere ALLE <3



Perfect Day med Lou Reed

Miniatyrbilde 3:45

Lou Reed - Perfect Day

Denne sangen er nok den som erminst typisk Lou Reed. Men jeg velger ta den med som representant, rett og slett p grunn av teksten.

En fantastisk musiker, tekstskriver og genuin mann har gtt bort, i en alder av 71. Mtte han fortsette skape lurveleven, sprenge grenser og skape reaksjoner dit han kommer ;)

Jeg har ikke personlighet til bifalle alt han har gjort og laget, men kanskje akkurat derfor beundrer jeg han ekstra mye. For en musiker og mann!!!

Denne sangen poster jeg ogs til re for, en av de mest fantastiske damene jeg har mtt i mitt liv.Hun er enav de aller sterkeste sommerfuglene, jeg har mtt. Hun gikk bort for litt over en uke siden og var/er min tvillingsjel.Hun rakk s vidt bli 55 og mtte gi tapt for den helv... kreften. Jeg takker like fullt for at jeg var s heldig fbli kjent med henne, og kan blandt annet takke henne for at denne bloggen ble til.

Denne sangen er ogs til re for deg min tvillingsjel og sommerfugl. Du viste meg hva en "perfekt dag" egentlig handler om. Takk!

(Jeg skal fortelle dere mer om mine sommerfugleren annen gang :) )

Innlegg 12 - Frste skritt innenfor en psykiatrisk avdeling

Februar 2012

Jeg str utenfor dren til DPS Dgnenheten. Jeg er nummen i hendene og kaldsvetter. Prver fokusere p drhndtaket foran meg. Kjenner meg fysisk kvalm og svimmel. Siden jeg hrer noen g i trappen bak meg, velger jeg trykke ned drhndtaket tr over den "magiske" drterskelen.

Jeg har aldri kjent noen godt nok, eller rettere sagt visst om noen i min omgangskrets,som har vrt innlagt. S jeg har ingen forutsetning, for vite hvordan en slik avdeling hverken ser ut eller fungerer. Hvem er det som legges inn her? Er pleierne kledd i hvite legefrakker og ser alvorlige ut? Gr de rundt med store spryter med beroligende veske, i frakkelommen? Kan jeg lse dren inn til rommet jeg vet jeg skal f tildelt? Er det mye roping og skriking p en snn plass, for det bruker det jo vre p film ;). Alle disse tankene og redslene jeg har hatt. All usikkerheten i ikke vite hva jeg gr til. Angsten og de vonde drmmene, som virkelig har blomstret opp i det siste. Hvordan er det egentlig bli innlagt, eller som i mitt tilfelle "selv" velge legge seg inn, ved en psykiatrisk avdeling?

Like innenfor dren blir jeg stende, og er nesten p grensen til hyperventilere. Jeg m ta noen ordentlige magedrag, for ikke rett og slett besvime. Lysten til flykte, bare snu p hlen og g ut dra igjen, er ptrengende. Men jeg str som nagglet fast og m ha sett helt kritthvit og vettskremt ut. Etter en liten stund, kommer en dame med rdskjr i hret, bort til meg. Hun har helt vanlige klr p seg, s jeg visste i utgangspunktet ikke om hun var ansatt eller pasient. For p film, har jo som sagt, de ansatte hvite legefrakker ;). Hun ber meg sette meg ned litt, p en stol utenfor et glassinnrammet kontor. Hun sier jeg m sitte og vente litt, s skal hun komme tilbake og vise meg rommet mitt.

Der jeg sitter, fles det som om jeg befinner meg i et travelt vegkryss. Bde foran, bak og til hyre for meg er det lange koridorer med et utall drer. Til venstre er det en kortere gang, der utgangsdren og heisen befinner seg. Det er folk som gr litt over alt, sjeg slr ganske fort blikket mitt ned. Jeg stirrer p et usynlig punkt p gulvet forann meg, registrerer bare alle fttene som mer eller mindre stresser forbi. Alle snakker og kaver.Noen prver oppn kontakt med noen i en annen ende av korridoren; - Er du ledig for en samtale n? - Har du sett Dr "et eller annet"? - Nei, han er vel borte eller forsinket som vanlig? - Har noen sett ditt eller datt? Midt iblandt alle disse travle menneskene, dukker en eldre mann opp. Han gr sakte og ser litt dessorientert ut. Han har en fot som er bandasjert, og har av den grunn 2ulike sandaler. Han mumler ett eller annet, fr en vennlig dame tar tak i han og sier at rommet hans er motsatt veg. Jeg hper intenst at damen med rdskjr i hret skal komme snart. For n begynner panikken for alvor melde seg. Neste gang jeg tr se opp, er det en eldre dame som kommer tusslende forbi der jeg sitter. Jeg ser p blikket hennes bak brilleglassene, at det er slrete og at hun nok gr p sterke medisiner. Hun har p seg tffler og joggebukse og gr med skalte museskritt, som vi kalte det da jeg var liten. I dette yeblikket tenker jeg kun en ting; jeg m bort herfra, her KAN jeg bare ikke vre. Dette kan definitivt ikke vre en plass for meg! .........Mamma hjelp meg!!!

Heldigvis, og takk og pris kommer damen som ba meg vente, tilbake akkurat i tide. For jeg hadde faktisk ikke greid sitte der et minutt til, ikke ett eneste sekund til faktisk.Damenber meg ta med kofferten min og flge etter henne. Som i transe flger jeg etter henne, helt til enden av den ene korridoren. Jeg klamrer meg til kofferten. og registrerer bare s vidt at vi passerer en glassvegg, med ei stue innenfor. Ingen sitter der inne heldigvis, tror jeg faktisk at jeg rakktenke. I enden av korridoren pner hun en dr og sier at her skal jeg f bo. Vi gr inn i et hvit sterilt rom, p strrelse med et lite hotellrom. Rommet har plass til ei seng og nattbord, et dobbelt klesskap en stolforan et stort hyt vindu. Et enkelt skrivebord med en tilhrende stol str langs den ene veggen. Ved dren inn til rommet mitt ligger et lite bad, faktisk utrolig mye finere enn p mange hoteller jeghar overnattet p. Flislagt, med dusj, do og en vask. Tenk et helt eget bad, jeg er s lettet. Damen som har fulgt meg presenterer seg, og jeg velger her kalle henne Pippi :) Hun spr om jeg vil ha en kopp kaffe, noe jeg stottrende takker nei til, for jeg drikker ikke kaffe sier jeg unnskyldende. Hun overtaler meg til takke ja til en kopp te i det minste. Ber meg prve slappe avmens hunhenter tekoppen min.

I det hun gr ut av rommet og lar meg bli sittende igjen alene, kommer trene. Jegprver desperat la vre,forhva kommer de til tro, om de finner meg slik. Men grten og trene lar seg ikke stoppe. Stille sitter jeg rister og sjelver i stolen ved vinduet. Kofferten str ved siden av meg.....kan jeg greie lpe nedover korridoren og ut dra....kan jeg det???....NEI, selvflgelig kanjeg ikke det! Hvor er det fordmte hullet i gulvet, nr jeg virkelig trenger det? Etter en stund, som fltes som flere timer, kommer Pippi tilbake med en rykende varm kopp te. Hun ser nok hvilken forfattning jeg befinner meg i og setter segp skrivebordstolen foran meg. Jeg knuger hendene om armlenene p stolen min, vegrer meg for mte blikkethennes. Jeg skammer megover meg selv, som grter snn. Men Pippi tar hendene mine i sine, holder dem hardt og sier at dette skal g s bra. Hun foreslr at jeg sitter litt og fr summet meg. For jeg nekter selvflgelig forlate hjrnet og rommetmitt. Hun spr om det gr braat hun gr og henter noen hndklr og slikt til meg. Jeg nikker, erbare takknemlig for slippe bevege meg ut av rommet. Jeg blir sittende blholde i armlenene og kjempe mot de herses trene. Ser ryken fra tekoppen bli svakere og svakere. En eneste tanke, surrer om igjen og om igjen inne i hodet mitt; - hvorfor.......HVORFOR har jeg havnet i dette ufret, hvorfor fler jeg meg s endelst sliten, liten og redd? HVORFOR?

Pippi kommer etter hvert tilbake. Hun spr om jeg ikke vil ha noe spise, men jeg rister energisk p hodet. Mat er det siste jeg tenker p. Jeg sitter bare knytter og pner fingrene rytmisk, noe jeg automatisk gjr nr jeg ikke har kontroll over situasjoner. Et eller annen som skjerute i avdelingen, gjr at Pippi m g. Jeg sitter fortsatt i stolen min, nr hun etter en god stundkommer tilbake. Jeg prver forklare med skjelvende stemme, hva jeg fler og tenker. Hun sier hun forstr og at ting nokvil ordne seg, nr jeg bare blir litt bedre kjent p huset. Hun m snart g for skrive rapport, fr hennes skift er ferdig. Hun skal si i fra til neste vakt, om at de skal komme innom meg. For jeg vil fortsatt ikke ut av rommet, jeg vil bare legge meg litt. Bare litt, for jeg er s sliten. Pippi sier til meg at vi treffes neste dag. Selv tenker jeg; at jeg ikke vet om jeg holder ut til neste dag........

>Morild

#deprimert #depresjon #raushet #penhet #aksept #morild #voksenpsykiatri #DPS

Hvorfor Morild?

Hvorfor jeg har kalt denne bloggen for Morild:

Valget avnavnet Morild, var i utgangspunktet bare et "tilfeldig" valg (trodde jeg ;) ) Jeg er en ivrig kryssordlser, det fr meg til slappe av, og fokusere p noe annet enn alt det vanskelige. Ssteren min mente at et ordspill p nett, mtte vre glimrende for meg. Skeptisk men ogs litt nysgjerrig, sa jeg meg villig til prve. Men i slike spill m man jo ha et kallenavn, eller et nick som ungdommene i huset sier. Jeg tenkte en stund p hva jeg skulle velge. Siden jeg jo er mamma til 3, mtte det bli et navn med mor i. Og siden jeg ikke er s himmla lang, valgte jeg Morlilla til begynne med.

Etterhvert kom jeg inn i en periode der jeg hadde et stort behov for kunne "fle" noe igjen. Medisinene jeg har brukt har hemmet flelseslivet noe voldsomt, det heter vel egentlig fle seg avflatet p fagsprket. Det kjenne begeistring, glede eller lidenskap for noe, fle de store positive flelsene. Lengselen etter den indre glden eller brannen om du vil, var s desperat og sterk. S en kveldmens jeg l og skrev dagbok, dukket plutselig navnet Morild opp. Det var p en mte ingen tvil, Morild det var meg det, s klart var det det!Jeg var MOR, og ville s gjerne kjenne min indre ILD igjen. MORILD, ikke visste jeg at dette navnet skulle innebre s mye MYE mer etter hvert. Men det var dette enkle; mor + ild som var det opprinnelige utgangspunktet.

Men Morild er jo ogs et lysfenomen som utspiller seg i havet p nattes tid. Jeg visste jo, langt bak en kronglete sving inne i mitt hode, at morild var noe som fantes i havet. Men jeg hadde ikke koblet det til mitt valg av navn enn. En motspiller p dette nettspillet jeg spilte, var den frste som gjorde meg oppmerksom p denne betydningen. Hm.....dette mtte jeg finne ut mer av. S jeg skte det opp p nett, og der stod beskrivelsen slik:

"Morild er et lysfenomen ihavet forrsaket av spesielle egenskaper hos noen planktonarter. Det er sm encellede organismer som gir bioluminescens ved bevegelse i vannet. Det er srlig utover sommeren, og helst om natten, at fenomenet observeres. Hvor mye lys de avgir er avhengig av hvor mye lys de har tatt opp om dagen. I Norge er arter av gonyaulax, noctiluca og ceratium dominerende."

"Bioluminescens erproduksjon og utstrlingavlys fra levende organismer. Fenomenet er et resultat av en kjemisk reaksjon der kjemisk energi blir omgjort til lysenergi, et intenst gulgrnt lys.

Fenomenet finnes hos noen organismer som fisker, krepsdyr, snegler, bakterier,sopper,insekter og visse planktonarter (morild). Mest kjent er fenomenet hos lysbiller, ogs kalt ildfluer eller sankthansormer. Begge kjnn og i alle utviklingsstadier, fralarve til voksen, har denne evnen til produsere lys.

Sramrikanske indianerebrukte lysbiller som levende lys p sine nattlige ferder. De hadde billene i sm bur og matet dem med sukkerrr. I gammel tid blesankthansormer benyttet p samme mte i Europa."

Havets utgave av det vakre nordlyset rett og slett. Enn en bit av hvorfor jeg hadde valgt Morild, falt p plass. Fantastisk!!! Jeg har jo hatt utallige drmer om befinne meg under vann, prvd svmme fra det mrke dypet og opp mot en glittrende overflate. Et av mine strste nsker, mens jeg var langt nede, var ogs f reise ut til havet. St p rullesteinene i fjra bare rope ut min frustrasjon, kjenne vinden og saltvannet piske meg i ansiktet. Se havet bevege seg og kjenne at jeg virkelig levde. For jeg flte meg ganske enkelt som en levende dd av og til. Plutselig ble det klart for meg at jeg faktisk hadde drmt om havets morild, lenge fr jeg skulle velge dette navnet.

Da jeg skte opp Morild p nettet, fikk jeg ogs enda en aha-opplevelse. Navnet Morild ble ogs brukt av et nettsted, som er rettet mot barn og unge som har foreldre med psykiske problemer. Jeg husker jeg lukket ynene, da jeg satt og leste om denne nettsiden. Det kunne da ikke vre mulig. Det fantes faktisk en nettside som omhandlet psykisk helse, som kalte seg for MORILD....hva byr du meg? Alle disse betydningene, som plutselig falt p plass, jeg tror faktisk hrene reiste seg en liten stund der ;) Jeg velger ta med lenken til dette nettstedet her:

Jeg liker ikke begrepet "psykiske problemer". Det hres liksom s negativt, stemplende og hjelpelst ut. Psykiske utfordringer hres litt bedre ut synes jeg. Det ha en utfordring er mye bedre enn ha et problem. En annen gang skal jeg kanskje fortelle dere om betydningen av min sommerfugl, denhar ogs en sterk og spesiell historie :)

>Morild

#deprimert #depresjon #raushet #penhet #aksept #morild

Colors med Laleh

Skammen

SKAMMEN

Skammen kommer snikende

puster meg i nakken

den er stor og ruvende

slr meg ned i bakken

Omfavner hele meg

med sine kalde klamme hender

finner sin helt egen veg

inn i sitt mrke land meg sender

Griper mitt sre hjerte

klemmer til hardt og brutalt

jeg skriker ut i smerte

skammen sluker meg totalt

Alt annet blir uviktig

den passer p at jeg er nr

angsten er skammens venn p riktig

binder seg fasttil mine knr

Hvem er vel jeg som trodde

at jeg en betydning i livet har

skammen over angsten i meg snodde

eller var det angsten for skammen sgar

>Morild

Skam er en veldig destruktiv flelse. Den kan delegge s enormt mye og fre til stor ensomhet. Jeg skammet meg over ikke greie ta tak i meg selv. Skammet meg over ikke greie vre den JEG trodde deandre nsket se. Skammet meg s til de grader over vre s utilstrekkelig og SVAK. Skammen ovenfor andre enn familien er en ting. Men det ikke greie ta seg av mann og barn,DEN skammen var nesten drepende tung bre. Denne flelsen har jeg faktisk enn til tider. Men jeg prver virkelig tenke at dette er en FLELSE, og at denne flelsen av skam, er ikke HVA JEG ER.

Innlegg 11 - Reisen fra mann og barn

Februar 2012

Jeg er blitt vant med at ting tar lang tid, usannsynlig lang tid. Men datoen for min innleggelse, nrmer seg plutselig med stormskritt. Jeg utsetter pakkingen til i siste liten. Hper intenst p et mirakel, og at jeg skal slippe dette. Men jeg har s lite krefter og er n s skjr, motstanden mot den uunngelige innleggelsen,blir bare svakere og svakere. Den siste natten jeg er hjemme, sover jeg nesten ingen ting. Jeg er s til de grader livredd, for hva som venter meg. Jeg svetter og fryser om hverandre. Forestiller meg de verste senarier. Ingen ting av det jeg fantaserer om er egentlig bygd p fakta. Alt er et sammensurium, av hva jeg har sett p film og min egen fantasi. Fra gammelt av, hvisket de jo seg i mellom; - "Ho slit visst med nerv, ho'Laila' stakkar", eller;- "Hainharvorte helt trokkla hain 'Sigmund' no". Og jeg har vel selv hrt folk hviske seg i mellom, gjerne med hodene tett sammen, mens de engstelig kikker seg over skuldra; - "Du har vel hrt om ho Herdis? Ho e n innlagt p (navnet p den lokale institusjonen)! - Ja d e n s kjle! - Stakkars dm s e att heim!" I sm grender og bygdesamfunn er det mye skam og fordmmelse som sitter fast i folks oppfattning. Har du frst vrt innenfor veggene p en psykiatrisk helseinstitusjon, er du p en mte stempla for livet. Dette er selvflgelig satt litt p spissen, tankene rundt dette har jo heldigvis endret seg mye, men fordommene henger desverreenn godt i. S det er jo ogs med disse tankene i hodet, at jeg kjenner den kalde redselen bre seg litt ekstra. Fra n av er nok livet mitt som "normal" helt slutt. For nr jeg kommer ut derifra, vil de fleste se ned p meg, og se meg som en taper. Ja akkurat slik tenkte jeg.

Ungene er heldigvis dratt til skole og barnehage, den dagen jeg skal reise. Hadde de sttt og vinket, sammen med mannen min, hadde jeg aldri klart dra. For dette er nok det mest utfordrendeog vanskeligste yeblikket i mitt liv hittil; -jeg skalREISEFRA ungene mine! Jeg som maks har vrt borte fra dem i 4 dgn, og det i forbindelse medet kursgjennom jobben. Jegskal igjen utsette meg for denne vonde flelsen og angsten for at jeg aldri mer skal f se dem igjen.Jeg skal REISE fraBARNA mine, mannen min og alt som er trygt.Jeg fler meg totalt misslykket bde som mamma oglivspartner. Men jeg harbrukt opp nesten alle kreftene jeg har, p prve holde hodet over vannet. Jeg vet innerst inne, at jeg trengermye mer hjelp, for i det hele tatt kunne reise meg igjen. Jeg M bort fra det "trygge" livet innom husets fire vegger. Jeg m rett og slett bort fori det hele tattgreie, KUN fokusere p meg selv og jobben min med bli "friskere". Men samtidig kjennes det som omlivet mitt er slutt, jeg kommer aldri til bli "hel" igjen!

Midtibror spurte flere ganger fr jeg dro, om nr jeg kom til komme hjem igjen. Og jeg svarte med mest mulig stdig rst; - Jeg kommer selvflgelig hjem igjen til helgen! For 3 NETTER, fr jaggu vre nok i frste omgang! Om det var for trste han, eller snarere meg selv jeg sa dette -er nok en helt annen sak. For det skulle jo vise seg at 3 netter, ikke var en drpe i havet en gang. Det skulle vise seg ta mye mye lenger tid, men det visste jeg jo selvflgelig ikke p dette tidspunktet, og takk og lov for det.

For meg var det viktig, ha med min egen biltil klinikken. For med s stor avstand hjemmefra, var det alfa og omega for meg, ha sjansen til dra derifra nr jeg selv ville. S jeg skulle kjre dit alene, det insisterte jeg hardnakket p. Denne turen mtte jeg ta selv, hvis ikke visste jeg i mitt stille sinn, at det ble umulig bli igjen der ute. Jeg kan i ettertid se at dette kanskje var litt uansvarlig, men viljen min var sterk, mannen min mtte bare pent st og vinke meg av grde. Lenge stod vi i entreen og bare holdt rundt hverandre. Jeg grt og han trstet og oppmuntret meg s godt han kunne. Til slutt mtte jeg motvillig sette meg inn i bilen, men jeg klammret meg fortsatt til armen hans, ville ikke slippe. Jeg s at han strevde med holde seg "hard".Jeg vetdet kostet han mye, bestemt lsne grepet, og be meg om kjre. Jeg rygget ut av innkjrselen, mens trene enntrillet i strie strmmer. Jeg greide ikke vinke, klamret meg bare fast til rattet, og forskte fokusere p veien foran meg. Da jeg var kommet et lite stykke unna byggefeltet jeg bor i, mtte jeg stoppe forog prve hente meg mest mulig inn igjen. Jeg trket trene, satte radioen p full guffe, prvde puste rolig og kunne omsider fortsette kjre. Jeg husker ikke s mye fra resten av denne turen, bare en nummen angstfylt kvalme. Jeg kom meg i alle fall helskinnet frem til klinikken.

Jeg har jo vrt der mange ganger fr, i forbindelse med samtaletimene hos Morlilla. Men denne dagen, fortoner den store gr bygningen seg, om mulig enda mer trist, kaldog skummel enn hva den tidligere har gjort. Jeg sitter i bilen en god stund. Ser mennesker g ut og inn gjennom skyvedrene i hovedinngangen. Nervst tar jeg ut trillekofferten min fra baksetet i bilen og gr mot inngangsdren. Jeg synes at hjulene p kofferten brker shyt, at absolutt alle i en mils omkrets m hre det. h, hvorfor m dette skje meg? Hvorfor fles alt s uoverkommelig vanskelig og hplst? Hvorfor, hvorfor....HVORFOR!?

Det er en liten lettelse komme innom drene og bort fra den store pne parkeringsplassen.Jeg har til nalltid gtt forbi dren i andre etasje, der det str; DPS Dgnenhet - Voksne. Jegharalltid gtt opp i 3. etasje, til poliklinikken, hvor samtaletimen hos Morlilla finner sted. Men denne dagen skal jeg alts st p utsiden av denne mystiske dren inn til Dgnenhet - Voksne. Jeg str lenge utenfor, tviholder i hndtaket til den lille svarte trillekofferten min. Fttene mineer angrepet av, en etterhvert velkjentpanikk, de vil ikke flytte seg hverken forover eller bakover. Ikke vet jeg hvor lenge jeg str slik, men p et eller annet tidspunkt, hrer jeg skritt i trappen bak meg. Jeg kan jo ikke bare st der som en tulling, rekker jeg tenke. Jeg tar et skikkelig magedrag og fyller lungene med luft. Hnden min er klam og jeg kaldsvetter, nr jeg trykker ned hndtaket til den gre fengselsaktige dren.....

>Morild

#deprimert #depresjon #raushet #penhet #aksept #morild #voksenpsykiatri #DPS

Hrselvern = arbeidsro :o)



Hvis noen trodde jeg tulla? ...... De er kule og GULE :o)

Fortsatt fin fredag til dere alle og husk dele en gooood fredagsklem med noen <3

>Morild

Mr "Jante" og fru "Loven" ;o)

Det har vrt noen tunge dager n. Grsvarte tanker kom sigende. Hodepine og mismot. Mr"Jante" p den ene skulderen, som sier at denne skrivingen, er noe ordentlig bullshit. Fru"Loven" p den andre skulderen, som sier at dette er viktig og at jeg har "rett" til fortelle min historie, p min mte. Og til deg min engel, som sa til meg at jeg skulle knipse bort mr "Jante"; jeg knipser og knipser og knipser! Mr "Jante" tror jeg m vre bde gul, bl og ganske svimmel. Men han m vre den sterkeste jeg noen gang har mtt, for han klamrer seg fast, som tyggis til ei strmpebukse.

Nr man i utgangspunktet ikke liker stikke seg fram, er det litt av et stunt blottstille seg, s til de grader som jeg gjr gjennom bloggen min. Men s er jeg fdt til vre en perfeksjonist, s da m eller br ting gjres 100%, ellers lar jeg det fort vre. Det blir litt snn, alt eller ingen ting. Og av og til blir ALT, absolutt ALT for mye. Jeg fler ikke selv, at bloggen blir for mye for meg. Det er nok likevel viktig for meg finne en balanse i skrivingen min. Det er mye flelser, srbarhet og"nakenhet", som skal veies opp mot penheten. Det er tffe ting skrive om, siden dette har skjedd meg i nr fortid og enn er en del av min hverdag.

Min indre brann er ikke blitt mindre, den er om mulig blitt enda strre. Alle mennesker medusynlige eller godt skjulte sykdommer, fortjener f oppleve bedre RA!

R - raushet

- penhet

A - aksept

Det bli lyttet til, hrt og sett p,med respekt er s uhyrlig viktig. Man har ofte ikke sjanse til ta vare p sitt egenverd i slike situasjoner. Man har ingen mulighet til st opp for seg selv og kreve sine rettigheter. Man er prisgitt de man har i rundt seg, dette vre seg familie, lege, venner, kollegaer, nav-kontakten sin osv. Mter man ingen forstelse fra en eller flere av disse, kan den blytunge steinen vi brer, om mulig bli enda tyngre. En deprimert ser ogs oftestore vanskeligheter, der friske kun serbagateller. Ting blir ofte tungt og fles fort uoverkommelig. Det er s viktig trre bry seg, trre snakke pent og vise aksept for den sykes situasjon. Alle er vi forskjellige, alle vil vi trenge f dekt ulike behov og bli behandlet individuelt. Det som passer for den ene, trenger ndvendigvis ikke passe for den andre. Akkurat derfor m vi ta oss RA til hverandre.

Jeg har vrt usedvanlig heldig med nesten alle mine "nre" relasjoner. Jeg har nok selv vrt den strste bremsen i mitt eget liv, totalt livredd for ta min egen plass. For i mitt hode, har denne "plassen" alltid vrt forbeholdt noen andre. Ja nr det blir s ille at selv det g p do, blir noe man synes er veldig egoistisk, ja da m dombjellene virkelig ringe. Sitte p do med ulst dr, i tilfelle noen trenger hjelp til et eller annet. Forte seg bli frdig, det kan jo hende noen andre skal ha noe viktigere.....feks rene sokker, psmurt brdskive, finne kosebamsen (som ligger midt p stuegulvet ;-) ), vre tilstede, p tilbudssiden.... ja det kan jo sgar vre at noen m p do akkurat samtidig.....hva da? Huff huff ;-)

Men bare s dere vet det, jeg kommer til skrive blogg fremover. Jeg har investert i et aldeles nydelig solgult hrselvrn. Da hrer jegikke hva mr, "Jante" skriker bortep skuldra mi, eller hva noen andre skriker for den saks skyld!Dessuten s HAR jeg begynt lse dra p do..... i alle fall nesten alltid ;o)S det s :o)

>Morild

PS! Jeg trodde virkelig ikke at jeg skulle greie kjre til min Morlilla-time i dag, men gurimalla s glad jeg er for at jeg greide det :o)

#depresjon #deprimert #raushet #penhet #aksept #morild #janteloven

Like fr dagen gr ned med Kari Bremnes

Les mer i arkivet Januar 2015 September 2014 Mai 2014
morilds verden

morilds verden

42, Sunndal

En blogg om medgang og motgang, om det bli totalt utbrent, sterkt deprimert og st p kanten til avgrunnen i livet. For s sakte ane et lite lys i den andre enden av tunellen. Om det finne tilbake til de sm yeblikkene av lykke og tilstedevrelse i eget liv. En blogg p bde godt og vondt, slik som selve livet er :) Tanker, egne opplevelser, dikt/tekst, malerier/bilder.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits