En tid for alt

Jeg har fundert litt på hvordan jeg skal dele inn bloggen min og gjøre den enklere å finne frem i. De innleggene som omhandler min historie, fra den aller første tiden jeg var syk og frem til høsten 2013, finner dere under kategorien Dagbok. Innleggene er nummerert og vil du ha med deg historien fra  begynnelsen, må du lese fra nr 1 og oppover.

Det er ikke bare lett å lese igjennom de uttallige sidene jeg har skrevet i dagboken min. Men for meg er det også en god hjelp i dette. Det å tørre å kjenne på og lese om det jeg har vært igjennom, gjør meg litt sterkere for hver gang. På den ene siden drar ordene jeg har skrevet meg rett tilbake og inn i alle de mørke følelsene jeg hadde. Men på den andre siden gjør det meg godt å se at jeg faktisk har tatt mine skritt videre. Av og til vaklende ustøe skritt, av og til mer bestemte og målrettede skritt. Dagbøkene gjør at jeg ikke opplever den ekstremt tunge tiden jeg hadde, som et vakum og tomrom i livet mitt. Mange sier at det var som å leve i en boble, at de ikke husker så mye etter en stund. Jeg har greid å sette ord på det som var inne i boblen min, derfor opplever jeg det ikke som noe tomrom eller bare noe jeg vil feie under teppet.

Opp, frem og videre er det mange som snakker om. Selvfølgelig er det viktig å kunne løfte hodet og se fremover. Men i dette glansbildelivet, som de sosiale mediene lett bidrar til, er det også veldig viktig å ta seg tid til å kjenne på de "uperfekte" dagene.

Hun bærer et lys!

 

Hun bærer et lys!

 

Hun bærer et lys i hånden

forsiktig og stille

Ser ikke den kalde ånden

som med livskraften vil spille

 

Flammen i lyset dirrer

mer for vert eneste skritt

Knærne mot hverandre klirrer

hennes øyne stirrer stritt

 

Det lille lyset i hennes armer

er nesten borte nå

Flammen ikke lenger varmer

kulden kryper kald og rå

 

Hennes øyne er blitt tomme

som tørken i en brønn

Bæres nå i en annens lomme

ingen hører hennes stumme bønn

 

Hun bærer et lys i hånden

bare stumpene er igjen

Greide ikke stoppe den kalde ånden

kun en eneste fyrstikk manglet den

 

< Morild

 

 

Følelser! Sterke følelser! Men også nummenhet og total maktesløshet. Ytterpunkter som trekker i hver sin retning. En sommer i berg og dalbanens tegn. Kontrastenes dag, 11. mai 2014, viste seg å bli vanskelig å takle. Fra å oppleve total lykke og stolthet, over å ha greid å mestre en så enormt stor oppgave, som det var å lage en fin fest og markering av en stor dag. Til å kjenne på sterke fysiske smerter og ubeskrivelig redsel over å faktisk kunne mistet livet. Det å i det ene sekundet oppleve å stå i den sterke, varme og energiske "flammen", for så å bli blåst totalt ut. Så blusse opp i ett sekunds ekstatisk lysende "fyrverkeri", fordi jeg faktisk fortsatt fikk leve. Det ble alt for vanskelig å håndtere disse sterkt kontrastfylte følelsene. "Flammen" ble lagt lokk på og har vært faretruende nær å slukkes totalt til tider. Men den har blafret seg gjennom sommeren, og har heldigvis begynt å vise tegn på å ville vokse seg sterkere igjen. Dette diktet ble skrevet i en helt annen setting, med et helt annet utgangspunkt, i ei svært tung og vanskelig tid. Likefult er det så sterkt beskrivende for mine maktesløse følelser i nær fortid. Å legge lokk på følelser og nesten la de helt brenne ut, er vel aldri særlig lurt å gjøre. Lokket blir vel egentlig brukt som en ren beskyttende refleks ovenfor seg selv, når følelsene blir alt for store og tunge. Jeg kjenner det er på tide å åpne opp grinda mi litt igjen. Slippe til litt mer luft og la "livsflammen" få vokse litt igjen. Jeg VIL jo så gjerne....det skal ikke stå på det.

Under diktet, som opprinnelig ble skrevet en kald januardag 2013, har jeg skrevet ned noen tanker; - Av og til er vi avhengige av at noen bryr seg og holder livsflammen ved like og i live! Bærer DU ett stort og kraftig lys, så hjelp EN som har mistet eller holder på å miste lyset. Hjelp han/henne å se sin livsflamme!

Kanskje litt vel seriøst og dypt på en søndag dette, men for de det gjelder er det faktisk livsviktig. Noen trenger en 'klovn til kaffen', noen vil helst leve 'side om side', andre finner sitt 'brennpunkt' eller 'paradis hotell'. Vi er alle forskjellige med svært ulike behov. Men absolutt alle trenger sin egen "flamme" for å kunne nyte livet :) 

Det har vært litt langt mellom klemmene i det siste ;) .....men her kommer det til gjengjeld en ekstra stor og varm høstklem fra meg....selvsagt til den som  trenger eller vil ha en ;) :o)

< Morild

 

#raushet #åpenhet #aksept #depresjon #deprimert #utbrent #morild #lys #flamme #livsflamme #følelser

 

 

 

 

Livet - så utrolig skjørt og sårbart, men samtidig også så sterkt!

Hadde den påfølgende historien hendt, da min depresjon var på sitt dypeste, hadde jeg kanskje ikke sett det samme "lyset". Jeg hadde nok ikke sett "hellet" mitt på den samme måten. Og hadde jeg lest denne historien om andre, ville jeg kanskje reagert med irritasjon og selvmedlidenhet. Er man i mørkelandet blir slike historier for vanskelige å ta inn over seg. Det mest irriterende jeg visste var mennesker som hadde vært i mørket, som klappet meg på skuldra og sa: - Se på meg, jeg vet hvordan du har det, snart vil du også være her hvor jeg er! Jeg mener at da har man GLEMT hvordan det virkelig var/er. Men om man i motsatt tilfelle tar seg tid til å lytte til den som er sliten og bare være tilstede ved siden av, ikke "foran". Det er først da man kan nå inn og kanskje være til hjelp. Glem ikke å gå ved siden av og være en venn i den virkeligheten som gjelder for han/henne der og da. Jeg er enormt takknemlig her og nå, men jeg kommer ALDRI til å gå over og foran medsøstre/brødre som opplever tøffe dager! Jeg vil forsøke å lytte og være et medmenneske.

Det har vært noen enorme skiftninger de siste ukene. Jeg har grudd meg veldig til Mai måned og alle festlighetene og høytidsdagene denne måneden inneholder. Selv har jeg måttet forberede midtibrors konfirmasjon, og det i seg selv har vært noe jeg kvidde meg aller aller mest til! Men med god hjelp og engasjement fra mine nærmeste, gikk forberedelsene utrolig greit. På grunn av alt det tunge som har vært de siste årene, var det svært viktig for meg at husets konfirmant fikk en flott og uforglemmelig festdag. Jeg overvant de tunge og destruktive tankene i god tid før den store dagen kom. Mannen min tok seg av matbestilling, leie av festlokaler og en del andre praktiske ordninger. Selv fikk jeg laget bordkort, selvlaget konfirmasjonskort og skrevet en liten tale. Mye søvn måtte til for å greie å holde på konsentrasjonen, men JEG GREIDE DET, jeg stod i det og mobiliserte :)

Selve dagen opprant med passe varmt og godt vær. Jeg følte meg sterk og klar for oppgaven som vertskap. Positive og svært effektive kjøkkenhjelper stod parat til å hjelpe oss. Familie og venner gledet seg over at formen min var så fin. Midtibror var, som normalt forventet, spent og forventningsfull. Dagen startet helt perfekt. Mange velkomstklemmer ble delt, nydelig middag og den "store" talen vel gjennomført :) Jeg var SÅ fornøyd og så frem til litt mer uhøytidelig kaffedrikking og kakespising. Men så langt skulle jeg ikke komme.

Hele livet har jeg vært allergisk mot nøtter. Så etter å ha inntatt noe som jeg trodde var en fruktsalat, men som viste seg å være Waldorfsalat, ble jeg raskt mer og mer dårlig. De neste timene ble ekstremt skremmende, for både meg, mannen min og en fantastisk dyktig lokal akuttberedskap. Siden mannen min og jeg forlot selskapet, for å hente allergimedisinen min (så langt kom jeg imidlertid aldri), fikk resten av gjestene sjokk, da de fikk beskjed om at jeg ble fraktet med blålys ned til legesenteret og videre med luftambulanse til nærmeste sykehus. Dramatikken som utspant seg i løpet av veldig få minutter velger jeg å ikke gå i detalj om. Men å få vite at jeg fikk hjelp i grevens tid og at livet kunne ha fått en virkelig brå slutt denne dagen, har satt dype og følelsesladede spor i oss alle! På selveste konfirmasjonsdagen og etter at alt hadde gått så uventet bra, ble plutselig livet satt på hodet.

En bråvåkning i hva som virkelig betyr i livet. En påfølgende følelsesmessig berg og dalbane som nesten har tatt pusten fra oss. Vissheten om at livet kan ta bråe og alvorlige vendinger i løpet av minutter....ja sekunder. Å stirre døden i hvitøyet og få livet i gave på nytt. Ingen ting vil noen gang bli som før....minnene om denne litt vell spesielle konfirmasjonsdagen vil for alltid være med oss.

Diktet som står nederst, skrev jeg da livet ikke var på sitt beste, men jeg ble utfordret til å "prøve" å samle tankene og drømmene mine. Det er blitt til ett av mine favorittdikt og har gitt meg styrke når alt har vært som vanskeligst. Viktigheten av å VILLE prøve å gjøre en forskjell. Prøve å snu før den mørke tunellen, eller prøve å kjempe seg ut av den, når man står midt inne i den. Dette diktet leste jeg til min konfirmant, i håp om at han alltid skal vite at han er mer enn god nok som seg selv. At han er et unikt eksemplar av seg selv og må ta vare på sin egen vilje!

Tårene kommer lett men latteren får også plass :) Tankene mine har vært hos en sambygding og hans familie i dag. Den samme ettermiddagen som jeg fikk mitt liv i gave på nytt, reiste en sterk og sprudlende mann til den andre siden. Han har kjempet en lang kamp mot den urettferdige og meningsløse kreften og har omsider funnet hvile fra smertene. Medfølelsen er så sterk for de som sitter igjen med et enormt stort savn. Selv om jeg ikke kjente han personlig, tror jeg han gjerne ville lest dette diktet til sin lille sønn, sin kone og sine kjære. For jeg oppfattet han som intenst LEVENDE i alt han gjorde. Så kjære Peder, Marit og alle andre som Fredrik var så glad i: - Ta vare på alle de gode minnene, ta vare på hverandre og LEV livet som "kånjin på haugen" villa gjort og heilt sikkert ønsker at dere gjør!

Ekstra stor og varm klem fra meg til dere og alle andre som vil ha <3 <3 <3

< Morild

 

Eg vil

 

Eg vil vera ei blome

Eg vil bera meg sjølv

i mitt eige kronblad

let meg bli farga av prakta

kjenna på den sårbare skjørheita

men stata fast i den sterke stengelen eg er

Eg vil vera ei blome

Eg vil BLØMA

 

Eg vil vera i mitt liv

Eg vil kjenna min pust

og lytte til mitt eige hjarte

bli inspirert av min eigen rytme

kjenna vinden leike i håret

vera meg fullt og heilt i meg sjølv

Eg vil vera i mitt liv

Eg vil LEVA

 

< Morild

 

 

#raushet #åpenhet #aksept #liv #leve #morild

 

 

Ikkje den du trur

 

IKKJE DEN DU TRUR.....

 

Eg er ikkje den DU trur eg er

DINE tankar er ikkje mine

ynskja dine for meg

er ikkje kva EG ser i mine draumar

 

Eg er ikkje kva du trur du får

mi sjel kan ikkje eigast

din hunger etter kontroll

over mine kjensler er nyttelaus

 

Eg er ikkje kva du ser

auga DINE speglar meg ikkje

biletet ditt av meg

blir ein vrangforestilling i MI sanning

 

Eg er ikkje kven som helst

du kan ikkje stå over meg

eg er ikkje lett å fange

berre EKTE godheit og kjærleikens lasso kan nå meg

 

Eg er ikkje den DU vil ha

ljoset mitt er ikkje alltid tend

min svolt etter tryggleik kan du ikkje mette

då må du først din eigen skugge fange

 

Eg er ikkje den du trur eg er

for dine tankar.....er ikkje mine

<Morild

 

Av og til, kjem dikta mine ned på papiret, på nynorsk. Betydninga og krafta i orda, blir på ein måte mykje sterkare da. Dette diktet, som er skrevet på seinsommaren i 2012, er eit slik dikt. Eg har prøvd å skrive dette om til bokmål, men det kjedes rett og slett ikkje riktig, så derfor gjengjev eg det på nynorsk. Betydning av språk og ord har alltid fasinert meg. Det minste lille korte ord kan ha ei enorm stor betydning og gjennomslagskraft. Like lett, kan eit sofistikert og overkamuflert ord, miste all si opprinnelege og viktige betydning. Dess meir tant og fjas du puttar på deg, dess mindre ekte blir du, med andre ord.

Det har nok aldri vore mi meining å framstå med for mykje tant og fjas. Men i min streben etter å være bærre god, snill og mitt aller beste MEG, har eg mista mykje av mitt egenverd. Eg har levd slik som eg trur at alle andre har forventa at eg skulle leva livet mitt. Vore den personen som eg trudde alle andre helst ville sjå. Aldri eller svært sjelden følt meg god nok i meg sjøl. Lite nok har aldri vore godt nok. Eg skulle være karakteren S for ALLE, koste kva det koste ville. Det å bu innanfor denne sjølvpålagde dommarkappa kvar einaste dag, ja kvart minutt og sekund, blei til slutt uhaldbart. Morild vart sett rett inn på glattcelle på ubestemt tid ;) Eg hadde ikkje lenger krefter til å anke, dei strenge dommane eg hadde gjeve meg sjølv.

Eg hugsar den dagen, eg skreiv dette diktet, som var det i går. Kjensla av å sprengje den enorme grensa, det verkeleg var å stå opp for meg sjølv. Det å kjenne at eg berre ville være meg.....på godt og vondt. For det å gå rundt å være perfekt for alle andre, er ein uoverkommeleg tung og slitsam jobb.

Eg er ikkje den DU trur eg er.......for dine tankar er ikkje mine! :) Øvelse gjer meister er det visst noko som heiter :)

 

Søndagsgobæi til absolutt alle som vil ha :o)

 

 

#raushet #åpenhet #aksept #depresjon #deprimert #morild #nynorsk #egenverdi #tanker

Gi litt mer F... for F... :o)

Gi litt mer F... for F... :o)

Per Fugelli er en mann, som mitt hjerte har enormt stor respekt for. Hans budskap, om hva som VIRKELIG er essensen i livet, er så enormt viktig. Han snakker om større raushet blant folk og oppfordrer til at LITE nok er GODT nok. Alle kravene i samfunnet, som er alt for mange og alt for store. Higen etter det perfekte og lykkelige livet, fører oftere og oftere til det motsatte. Facebook, twitter, instagram o.s.v er blitt viktige kanaler for å vise frem våre "lykkelige" liv. Lite nok, blir ikke lenger godt nok.

FELLESSKAPT: Du blir dannet av måten du danser med flokkene dine på. Derfor blir egenskapene til fellesskapene våre så viktige, skriver Per Fugelli på julaften. Foto BRUN/AGNETE Dagbladet

Vi streberer etter å matche, eller helst overgå FB-vennenes bake- eller vaskedager, trimturer, reiser, middager,aktiviteter o.s.v  o.s.v. Vi glemmer å nyte øyeblikket. Springer opp på fjelltoppen, springer ned igjen, litt fortere enn han som publiserte turen sin for en time siden. Forter oss å bake, helst en dobbel porsjon, for så å vaske rundt badet. Så raser vi bort til svømmehallen for å ha litt "kvalitetstid" med ungene. Mens vi ligger og plasker i bassenget, tenker vi bare på at vi må rekke å komme oss hjem for å se Grays Antatomi og helle i oss et glass vin. Og før vi legger oss må vi for all del huske, å publisere et bilde av et ryddig og strøkent kjøkken. Henge opp klærne i klesmaskinen, og skrive "oppgidd" en status om at skittentøysdunkene aldri blir tomme. Alt dette gjøres ofte for å føle oss like gode som våre venner.

Selvfølgelig er dette satt på spissen, men jeg tror mange kan delvis kjenne seg igjen, det kan i alle fall jeg til tider. Derfor er jeg så glad for at slike som Per Fugelli, kan hjelpe meg å skifte fokus. Jeg har lovet meg selv å virkelig prøve å senke skuldrene og gi mye mer F. LITE NOK skal være GODT NOK. Det som virkelig betyr noe for MEG, er det jeg skal prioritere. Jeg grugleder meg, for det er ingen lett oppgave for en "pliser" og perfeksjonist ;) LITE NOK SKAL BLI GODT NOK!

Ta deg tid til å lese denne artikkelen:

 http://www.dagsavisen.no/samfunn/oppfordrer-til-a-nyte-livet/?fb_action_ids=10203122324400292&fb_action_types=og.recommends&fb_source=aggregation&fb_aggregation_id=288381481237582

 

En stooooooooor raus klem til deg :o)

>Morild

 

#raushet #åpenhet #aksept #depresjon #deprimert #utbrent #morild #fugelli

Denne veien med Kari Bremnes

Tunge tanker



TUNGE TANKER

Det buldrer i mitt sorte indre

jeg styrer ikke tankene som kommer

klarer ikke hoppe over flere hindre

kan noen gjøre meg usynlig og mindre

tunge mørke dager jeg rommer

 

Jeg er slettes ikke tøff og sterk

har så lyst til å hyle, rope og slå

det føles som jeg går helt berserk

mitt hode er fullt av verk

vil slippe å leve slik lenger nå

 

Er så redd for at folk for mye skal kreve

vil heller ikke se mine nærmeste lide

kjenner veslejentas lille myke neve

hun vil så gjerne fingrene våre sammen veve

mitt hjerte gråter, klarer ikke velge side

 

Jeg flykter bort under et teppe

min smerte er rå, vond og skremmende

at jeg blir helt fri det tror jeg neppe

men vil heller ikke selve livet sleppe

luften jeg puster føles klam og klemmende

 

>Morild

 

 

Det å sveve i dette mørke rommet som en depresjon er, føles veldig veldig utmattende og tungt. Dette diktet er skrevet for ca 2 år siden, men disse tankene og følelsene har også vært en del av mitt liv mer eller mindre etterpå. Noen ganger mye mye mørkere, noen ganger bare kortere litt "lettere" streif. Det at jeg har skrevet såpass mye, mens jeg var ordentlig syk, gjør at jeg kan gjenngi denne virkeligheten, som den virkelig var/er. Jeg malte damen som sitter på kne og strekker armene ut mot tordenværet. Hun roper og ber om å få slippe mer indre smerte, Desperat, ensom og ute av kontroll.......

 

#raushet #åpenhet #aksept #deprimert #depresjon #morild

Redselen for mennesker

Jeg har overrasket meg selv med å utøve streng selvdisiplin i det siste. Jeg har hentet frem den sterke staheten som bor inne i meg. Jeg har utfordret meg selv og tatt noen nye skritt, ut av skallet og tryggheten huset mitt gir meg. STORE skritt faktisk! Det steget jeg har tatt, har sittet veldig langt inne, og føltes uoverkommelig vanskelig å ta. Jeg har kjent på angsten, som har sendt kalde ilinger rundt omkring i kroppen min. Kjent på redselen, som har gitt meg svettetokter og klamme hender. Sett hendene mine skjelve. Hørt hjertet slå så hardt, at en Black Metal-konsert hadde bare blitt barnematen. Men jeg har greid å holde på den indre staheten i meg denne gangen. Jeg har åpnet kjøleskapsdøren og sett på sursildglasset som står der (ja for det står faktisk der ennå ;) ). Jeg har snakket høyt til meg selv og sagt med en ganske så streng tone; - "Sursild, dette SKAL du greie Morild. Det er langt ifra noe å være redd for!"  Det har faktisk hjulpet å snakke strengt til meg selv, uansett hvor dumt det kan høres ut :) For jeg har greid, den helt utrolige og uoverkommelige utfordringen det har vært for meg, å bare gå meg en liten rusletur. Jeg vet det høres helt borti natta snodig ut. Og for noen år tilbake, hadde jeg nok helt sikkert vært en av dem, som ristet oppgitt på hodet over noe så "tullete". Men de siste årene, har jeg ikke bare psykisk men også faktisk fysisk, kjent på denne uforklarlige redselen, som på et litt finere språk heter for sosialangst.

Hvem skulle vel tro at jeg, av alle skapninger, skulle bli redd for å møte mennesker. Jeg som alltid har vært så glad i å ha og også holde kontakten med mennesker. Selv om jeg ALDRI tidligere, har sluppet noen innenfor mitt eget skall, har jeg alltid likt å lytte til andre og forsøkt å være en god venn. Det at jeg skriver denne bloggen, blottlegger tankene mine og forteller om noe så privat som en depresjon som oftes er, overrasker meg stadig vekk. Men det er på en måte en indre kraft som driver meg videre, som vil skrive om dette. Det er så uendelig mange viktige hendelser i et liv, som ofte blir lagt lokk på og forsøkt fortrengt. Depresjon har nok vært en av disse hendelsene, ofte knyttet til skam og svakelighet, noe man helst ikke skal snakke så høyt om. Det finnes mange grader av denne lidelsen. Alt fra lette og relativt kortvarige, til de tyngste og kanskje til og med livsvarige depresjonene. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli så syk, som jeg etterhvert opplevde å bli. At denne sykdommen skulle ramme meg og vare i så mange måneder og år, var helt og totalt utenkelig.

-Solen glitrer på greinene -

 

Det å få denne sosiale angsten, på toppen av det hele, har nok vært noe av det aller tøffeste. Men det skal visstnok langt ifra være uvanlig. For som jeg har skrevet tidligere, er depresjon som oftest en veldig ensom tilstand. Man ekskluderer og fortrenger det aller meste rundt seg. Forsvinner inn i seg selv og inn en tung og vanskelig verden. Når man så skal prøve å ta skrittet utenfor den trygge rammen man har laget seg, kan det føles utrolig skremmende og uhåndterlig. Langsomt har jeg kommet mer og mer til meg selv. Flere ganger er jeg blitt kastet inn i de mørke rommene igjen. Mistet motet. Trodd jeg ikke ville greie å overleve. Kjent på den knugende redselen for aldri å bli frisk og meg selv igjen. Men hver gang, har jeg møysommelig og på et forunderlig vis, stablet meg selv på beina igjen. Hver gang har jeg følt meg så liten, hjelpeløs, redd og "naken". Når jeg skal gå ut, er det som å gå rundt uten "hud", følelsen av å være gjennomsiktig....ja at alle kan se rett gjennom meg....se hva jeg tenker. Jeg befinner meg på en måte i en veldig sårbar verden, som jeg ikke kan kontrollere. Jeg har ikke det naturlige skjoldet, som skal beskytte mitt "meg" og min integritet. Alt og alle kommer for nært. Den aller enkleste og for meg den eneste løsningen ble full tilbaketrekking. Mennesker ble "farlige" å møte. Tullete....jo da.....men absolutt en sannhet for den det gjelder.

Jeg har strevd leeeenge med denne angsten, og den blir nok ikke borte sånn over natten, men jeg har greid å utfordre meg selv. Jeg har grått mye, jeg har bannet og bedt. Jeg har prøvd å gå ett skritt, for så å havne sju skritt tilbake. Heldigvis har viljen til livet, overvunnet det svarte mørket, hver gang. Jeg har både måttet få og ta imot hjelp, for å komme over de bratteste kneikene. Men fortsatt må jeg ta de små skrittene i mitt eget tempo, huske å ikke gå for fort. Redd for å snubble. Jeg tåler ikke så godt stress og press fra omverdnen enda. Jeg er langt ifra så tøff som mange av dere tror.

- En myk og vakker mosegrodd stein er god å sitte på -

 

Det jeg egentlig hadde tenkt å skrive litt om, er den rusleturen jeg hadde i dag. For jeg har satt meg som mål, å prøve å ta på meg joggeskoene og rusle en tur borti skogen, som ligger bare et steinkast fra der jeg bor. Jeg skal eller må ikke, gå hver dag. Men øve meg på at lite nok er godt nok :) Helt fantastisk at det skal gå an egentlig :)))

--- Joggeskoene står klare i gangen. Røde og grå, og egentlig ganske så nye (det vil si en 3-4 år gamle i min skoverden ;) ) Jeg tar dem på meg og sniker meg ut ytterdøra. Ser forsiktig etter om kysten er klar, at det er ingen mennesker i sikte, som kan angripe meg og spise meg med hud og hår ;) Det er ingen å se, så jeg går litt nølende bortover gata vår. I det jeg passerer garasjen vår, blir jeg oppmerksom på at naboen er på verandaen sin. Vi hilser kjapt mens jeg fortsetter å gå mot skogen. Jeg puster lettet ut, når jeg endelig kommer meg bort på skogsveien og etterhvert kan gjemme meg bak trærne. Jeg kaldsvetter, men prøver å fokusere på trærne, og sola som skinner så vakkert gjennom greinene. Sakte går jeg videre. Hodet koker og jeg er ennå på tå hev. Plutselig får jeg øye på noen som kommer gående i raskt tempo etter meg. Jeg kjenner panikken slår til og pusten går raskt og urytmisk. Jeg har lyst til å flykte, løpe vekk og prøve å gjemme meg. Men jeg vet at turgåeren har sett meg, og akkurat der jeg er, har jeg ingen mulighet til å slippe unna. På den ene siden er det ei li som er veldig bratt, mens det på den andre siden er ei flere meter dyp "grøft". Uten mål og mening, blir jeg stående som forsteinet. Turgåerern kommer nærmere. Heldigvis kjenner jeg henne ikke godt, vi er bare på hils. Hun nikker så vidt idet hun passerer meg med lange travle skritt. Denne damen er åpenbart på trimtur i ordets rette forstand! Hun fyker raskt videre opp bakken foran meg. Skogsveien går i ei sløyfe fra der jeg står, så jeg vet at hun vil komme tilbake til det samme møtepunktet. Jeg vet at jeg ikke kan greie å nå tilbake til huset mitt, før hun har innhentet meg igjen, så jeg velger desperat å gå fortest mulig opp, den samme bratte bakken hun tok. Heseblesende og med panikken langt opp i halsen, prøver jeg å hente inn pusten min. Herre guuud, jeg vil hjem! Men nå jeg vet jeg jo ikke akkurat hvor fort og hvor langt turtrimersken har gått. Jeg velger å gå vekk fra veien og inn blandt trærne, prøve å klarne tankene.

Jeg går et lite stykke, til jeg kommer til en lysning. Jeg setter meg på en mosegrodd stein og tar av meg jakken. Jeg ble veldig varm, av den uventede raske gangen og angsten som tok kvelertak. Jeg hiver fortsatt etter pusten og ser meg stadig over skuldren. Men alt er bare deilig stille. Jeg strekker ut bena, for å kunne sitte litt bedre. Lar sola kile meg varmt på nesen. Jeg prøver å tenke på avspenningsteknikker jeg har lært. Krysser bena foran meg og lar hendene hvile på knærne, med håndflatene opp mot himmelen. Tørr jeg lukke øynene?....jeg prøver....det er skummelt....tenk om noen kommer. Jeg greier til slutt å lukke øynene og prøve å fokusere på pusten min. Som en Buddha, eller kanskje mer som en munk fra indre Tibet, sitter jeg der.....midt i skogen.....i stillheten. Men etter hvert som jeg greier å senke skuldrene og finne igjen pusten min, oppdager jeg at det ikke er helt stille. Fuglene kvitrer rundt meg og vinden rusker i trekronene. Disse "stille" lydene, som jeg ikke har hørt på mange år, blir plutselig så sterke, nesten øredøvende i sitt plutselige nærvær. Hadde jeg ikke gått på de medisinene jeg gjør, hadde jeg helt sikkert grått av andektighet og glede, det vet jeg. For det er slik en mektig og stor følelse.....det å kunne høre stillheten.

Med ett begynner jeg å tenke på naturfag og matte-læreren jeg hadde på ungdomskolen. Han som lærte oss om "fæugel" og de forskjellige kvittrelydene og sangene som de forskjellige hadde. Det eneste ungene på skolen i dag lærer, er vel pip-pip og ko-ko ;) Jeg husker nok desverre ikke alle fuglelydene lenger, men noen kan jeg da kjenne igjen. Jeg sitter på steinen min og tenker at her hadde nok læreren min likt å sitte. Jeg tenker på at jeg må huske å se etter, om det er nok mat på fuglebrettet, når jeg kommer hjem. Det er jo tross alt 9 varmegrader og null millimeter med snø ;)  Uansett er det viktig å passe på småpippippain :)  

 

 

- Denne fant jeg på turen -

 

(Min første tanke var at; her har jaggu meg My little Pony vært før meg ;) )

 

 

 

 

Jeg kjenner på en større ro inne i meg, når jeg går hjemover. Heldigvis treffer jeg ingen flere på turen...... bortsett fra naboen da, som fortsatt er på verandaen sin. Han erklærer at han holder på å kaste ut akvariet sitt ;) Kanskje treffer jeg, noen forskremte gullfisk som er på rømmen, på min neste rusletur..... :)

 

 

Uuuups.....jeg holdt på å glemme å gi......en stoooooor klem ......til alle som vil ha :o)

>Morild

 

 

#raushet #åpenhet #aksept #depresjon #deprimert #morild #livet #skogen #angst #sosialangst #redsel #glede #seier



 

Skremmende og arbeidsomme drømmer

Skrivesperre er det visst noe som heter....jeg har nok lidd av dette usynlige viruset en stund nå. Jeg har alltid satt meg høye mål, så jeg får liksom ikke helt dreisen på at LITE NOK er GODT NOK! Og jeg må ennå ha en viss form for "maske", både når jeg skal skrive blogginnlegg og når jeg skal vise meg ute blant folk. Jeg må på en måte være litt "oppe", ikke være sliten, lei og "nede". Jeg er i mye bedre "form" enn på veldig veldig lenge, men det koster enormt med energi å prøve å holde seg her. Jeg setter meg små mål, men av og til litt for mange små mål samtidig, da er det lett å se litt fort mørkt på fremgangen. Jeg ser på en måte ikke skogen for bare trær. Eller rettere sagt; jeg setter ikke pris på alle de små og store trærne (les; små målene) som danner en robust skog (les; meg).

--- Små og store mål ---

Jeg har i en lengre periode slitt med nattesøvnen. Er jo i utgangspunktet et B-menneske, så jeg yter best sånn litt ut på dagen og mot kvelden....sånn til vanlig. Men mangelen på nattesøvn har gjort, at jeg har forskjøvet døgnet og forflyttet søvnen, til tidlig morgen og utover formiddagen. Formiddagene er egentlig den tiden, der jeg har mulighet til å prioritere KUN meg selv, og gjøre ting som er godt for MEG. Ungene er på skolen og mannen på jobb. I stedet for å sove, skulle jeg heller ha skrevet, malt, vært litt sosial, gått tur, eller rett og slett bare senket skuldrene og brukt avspenningsteknikker jeg har lært. Det er vondt å ikke få sove. Det er vondt å bare bli liggende å slite med "negative" tanker. For når man begynner å føle på et ørlite overskudd, etter å ha vært så langt nede, får man så lyst til å gjøre mer enn man greier. De små målene blir fort uhorvelig mange og føles etter hvert svært tunge og nå. For på nattes tid kommer tankene, som veldig ofte handler om jeg-burde-skulle-må-jo i det minste greie det...og det....og det....og det....og det....osv. Jeg føler jeg henger så etter med alt, at jeg har så enormt mye å ta igjen! Jeg VET det høres tullerusk ut, men jeg har store utfordringer med å kvitte meg med disse plikt-tankene. Jeg tenker og er påskrudd 24 timer i døgnet, ja for drømmene omhandler også det samme temaet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har våknet lutsvett, fordi jeg har stressryddet hele huset, vasket, sykklet, trimmet, bakt, besøkt alle jeg "skylder" et besøk, stått i prøverom og ikke funnet klær som er store nok, blitt kritisert på det groveste, ikke greid å stoppe spinningsykkelen på treningssenteret (mens de andre står å ler oppgidd), vært perfekt mor proppfull av energi, hungrig elskerinne for mannen (stakkar....han kunne blitt skremt om han visste hva vi har gjort på i drømmeland ;) ), jeg har bygd om huset, malt, tappetsert og ominnredet, langbordet fullt av middagsgjester med sære matvaner osv. osv. Jeg er altså så sliten når jeg våkner, for det har som oftest vært en hektisk natt/formiddag. Og midt imellom natt og formidag, altså midt i søvnen, ringer vekkeklokka for å si i fra at nå skal ungene snart på skolen!

Det tar laaang tid å våkne.....men jeg kommer meg opp til slutt. Tusler inn på badet, rygger skrekkslagen ut igjen, etter å ha sett meg selv i speilet. Hun jeg så i speilet hadde hår som et kråkereir, en stor lyserosa nattskjorte med bamsetrykk, gjennklistrede mysende øyne og vinterblek hud. I det grelle badelyset er hun IKKE et spesiellt vakkert syn kan jeg love. Så er det å finne frem dagens antrekk til lillesnupp. Det er ikke alltid et like lystig og lett oppdrag. Zoombiemamman sleper seg opp trappen og inn på jenterommet. Snubler i en haug halvnakne barbidukker og en bryllupskledd Ken. Tråkker i en seig tyggisklesse, som på mystisk vis har havnet på gulvet. Banner lavt og åpner døren til klesskapet. Ut velter en haug med klær....som mest sannsynlig ikke var bra nok i går. Jeg har ikke tid til å legge alt på plass, så jeg plukker med meg de klærne jeg tror hun vil ha, og krysser fingre og tær for at det skal gå bra. Noen dager går påkledningen som en lek. Mens andre dager kan det være en voldsom hiphop-dans å bedrive påkledning. - "Vrææææl.....den er for trang mamma, jeg vil ikke ha den, den er ekkel, æsj den er barnslig, jeg hater rosa....jeg elsker rosa....jeg vil ikke ha strømpebukse....den klør...jeg vil BARE ha den genseren jeg hadde i går...selv om den er full av ketchup!" Mammaens tålmodighet blir virkelig satt på prøve av en grensetestende 7-åring av og til. Så er det tid for mating, av en mage som påstås å være sulten som en ulv, og en annen mage som slettes ikke er interresert i mat før kl 12 på dagen, henholdsvis lillesnupp og midtibror. Ulvemagen er mett etter to biter med brødskive med ønskepålegget, som forøvrig viste seg å ikke være ønskepålegget likevell...desverre....dumme mammsen som ikke kunne skjønne det. Da får det bli litt frukt og en yoghurt da, noe annet har vi ikke tid til, for det har allerede gått en halvtime til påkledningsprosjektet.

Når ungene er ute av døra, rekker jeg å tenke at I DAG.....JA I DAG skal jeg jammen meg burte skulle få gjort det.....og det.....og det.....og det. Men hver dag, sukker jeg tungt og siger ned i sofaen, helt utslitt etter nattens "jobbing" i drømmeland og morgenmøtet med den minste sjarmørinnen i huset. Puh....jeg må bare hvile meg bittelitt først.....og bittelitt til....å bittel.......Zzzzzzz.

--- Sola er tilbake ---

Jeg vet jo at det er bare meg selv, som kan snu og endre søvnrytmen min. Men helt til onsdag denne uken, har jeg ikke hatt noe som helst gidd (som ungdommene i huset kaller det), til å ta tak i dette økende "problemet" (jeg liker forresten ikke ordet....problem....det er bedre å bruke utfordring istedet). Så på onsdag hadde jeg Morlilla-time, hvor jeg prøvde å sette ord på mine utfordringer anngående søvn. Jeg snakket også med henne om at jeg har slitt med konsentrasjonsvansker i det siste. Jeg kan sitte foran TV'n og følge med på et program, men før jeg vet ordet av det, er programmet slutt fordi jeg har sovnet fra det. Mannen min kan fortelle at jeg detter ut av samtaler og til og med kan duppe av midt i en setning, når jeg sitter i godstolen eller sofaen. Jeg har ved flere anledninger prøvd å lese meg opp, på hva jeg har skrevet om i de siste blogginnleggene, men ikke greid det, fordi øynene bare har glidd igjen. Jeg har bare tenkt på hvile, søvn og etterlengtet alenetid når jeg har vært våken. Men det intense tankearbeidet jeg har bedrevet i drømmeland, har stjålet mer energi enn hva det har gitt. Ja selv Nokas-ranet blir for smågutt å regne, når oppgjøret over utbytte skal beregnes. Sliten.NO!

Jeg blir enig med meg selv og Morlilla om å prøve å bryte mønsteret. Prøve å holde meg knallhard og ikke sove på formiddagen. Jeg VET at jeg MÅ ta grep og at grepene må jeg ta selv. Jeg MÅ VILLE gjøre en forandring. Men FOR et slit det er, selv om jeg er aldri så mye sta. Hver morgen kjemper jeg med meg selv og trettheten. Jeg har VUNNET kampene så langt, altså de 3 morgenene jeg så langt har brutt mønsteret. Og jeg SKAL greie å fortsette. Men jeg har også bestemt meg for at jeg skal tåle at jeg kanskje må duppe "bittelitt" av og til. Målet er: -Lite nok....litt etter litt.....det må jeg hvirkelig prøve å ikke glemme!

--- Alene i skogen ---

Jeg som er selverklært -dronning av barfotland" har vel hatt en drømmevinter så langt. Snøfritt, spirende rosebusker og gradestokken som viser mangfoldige plussgrader. Litt vel mye vind til tider, men da også en usedvanlig god klestørk, til denne årstiden å være. Deilig med friluftstørkede underbukser og silkemyke håndklær, nystrøket av selveste Mr Landvind. Så her en dag da jeg stod ute og hengte opp klær på snora og sola tittet forskremt fram (ja sola er borte et par måneder midt på vinteren her i dalen), tok jeg mot til meg og fant frem joggeskoene mine. For meg er joggesko og sokker tvillinger, så det ble tredd på et par høssu i all hast (solen er jo ikke fremme på timesvis ennå må vite). Det bar over veien og bort i skogen, hvor det er et nett av skogsveier og ei skiløype, som for tiden er totalt fri for snø. Jeg har vært livredd for å bevege meg så langt tidligere, for tenk om jeg møtte på noen og jeg måtte si hei. Den sosiale angsten har vært enormt sterk til tider. Men der borte i skogen var jeg helt alene, bare meg og en mengde med kvittrende småfugl, pluss litt hundeglam og svak motordur i det fjerne. Jeg gikk slettes ikke langt, men for meg var disse første skrittene MER enn langt nok. Ett lite, men også litt skumelt nytt skritt, ble tatt den dagen :) Jeg møtte ikke en eneste sjel...."heldigvis" må jeg nesten si, selv om det også helt sikkert hadde gått veldig bra ;)

--- Alle hjerters dag ---

Egentlig hadde jeg tenkt å starte innlegget med å skrive om Valentine. Men så løsnet skrivesperren helt plutselig av seg selv. Beskrivelsen av min "nå-situasjon" fløy bare ned på tastaturet. Men i går var det da altså fredag og "Valentine's day", eller "Alle hjerters dag" om du vil ;) Jeg har vel egentlig aldri vært noen "Valentine's girl". Jeg har slettes ikke noe imot å ha en alle hjerters dag. Neida, det er bare det at i løpet av disse 14 første dagene i februar, "feirer" jeg bursdag, det er morsdag og på toppen kommer denne Valentine's dagen. Det er koselig med kaffeslabberas på bursdagen min og på morsdagen. Men etter som årene har gått (jøye meg..... nå hørtes jeg veldig gammel ut ;))) ), og jeg/vi har skapene fulle av mer en nok, er det ikke så nøye med gavene lenger. Jeg tror jeg har 5-6 verdens-beste-mamma kopper, takk Gud for at jeg elsker å drikke te, for jeg har en verdens beste kopp til hver dag i uken (nesten). Jeg er faktisk ikke så veldig god på å ta imot noe som helst, hverken gaver eller hjelp. Selvfølgelig er det hyggelig med litt oppmerksomhet, men da av det enkle og helst uventede slaget, slik en skjelden gang. I fare for å høres pompøs og selvopphøyd (er det egentlig noe som heter det?) ut, liker jeg aller best å få gi og glede andre. Så et annet mål jeg har, er å lære meg å ta imot både hjelp og oppmerksomhet fra andre. 


--- Dagens mammakopp ---

Til slutt vil jeg få takke alle dere, som har gitt meg tro på at det jeg skriver om, er verd å lese. Alle dere som tilbyr rusleturhjelp, selv om jeg så langt har takket nei (jeg trenger å øve en del for meg selv først :) ). Takke alle dere som har gitt meg plutselige små oppmerksomheter, klemmer og heiarop. Jeg prøver hardt å ikke bli "kvalm" over å motta, uten å gi 110% tilbake. Takk for tålmodigheten! Nå må jeg forte meg å poste dette....før jeg rekker å angre meg ;)

Stooooooooor lørdagsgobæi til alle som vil ha :o) 

 

#raushet #åpenhet #aksept #deprimert #depresjon #morild #drømmer #mål #morsdag #valentine #hjerte #skog #trær #takk

Glansbildeliv

GLANSBILDELIV

Mange ønsker å leve i den skinnende glansen

kaster seg ivrig ut i Facebook-dansen

De leser om andres glansbildeliv

forstår raskt at her må man være attraktiv

 

Begynner forsiktig å melde at alt er vasket

32 boller i ovnen og alle putene er dasket

Så noen linjer om hvor godt middagen smakte

og vedlagte bilder er heller ikke å forakte

 

Smilefjes og hjerter i bøtter og spann

de er jo sambo med verdens beste mann

Det er ikke måte på hva denne mannen gjør

blomster hver fredag, avløpsrensking og skuldermassør

 

Barna er aktive, stadig syke eller fromme som lam

sportsbil, hyttepalass og en hund som er tam

Helgeturer til store byer og spennende land

shopping og en flørt setter hjertene i brann

 

Oppdatering på hvor mange liter svette de har trent

skyhøye fjelletopper, zumba og tapte kilo slik omtrendt

Det er viktig å skrive at man er en tur på "do"

har ryddet i klesskapet og sortert 38 par sko

 

Om det regner hos naboen, er solen alltid nær

for det "finnes" jo ikke dårlig vær, bare dårlige klær

Så endelig, heller de noe rødt i sine glass

som et siste bevis på at glansbildelivet er på plass ;)

 

>Morild

 

 

Ja glansbildelivet er ikke til å spøke med ;) Alle er eller har vi vært opptatt, av dette perfekte livet som leves på Face. Jeg skal være den første til å innrømme, at mange av disse statusene har jeg selv ofte brukt, og noen vil jeg nok komme til å bruke igjen. Men jeg vil prøve å være litt mer påpasselig i fremtiden......trur eg. Det er lett å la seg fange og blendes av alle de perfekte livene, som tilsynelatende leves lett som en lek, på det store internettet. Men flere og flere strever, med å holde denne ekstremt unaturlige og kunstige "livsboblen" svevende. Faren for å føle seg som en fiasko, er overhengende stor, i det man innser at man ikke greier å opprettholde glansbildelivet, i det lange løp. Og er man i tillegg syk eller nedstemt, blir livet skjelden lysere av å svippe en tur innom Face. Alle forstår vi jo at konstant suttrete og negative ytringer og statuser, ikke er det spøtt bedre. Men kanskje vi skulle tillate oss å "normalisere" statusene våre bitte litt :) For det er jo høyst menneskelig, å være på alle trinnene i følelses-skalaen vår, selv om de aller fleste av oss, trives best med å kun vise våre aller beste sider.

Ensomhet og redsel for å vise frem hvordan man VIRKELIG har det hjemme, kan fort utvikle seg til sosial angst. Ja, for å ta meg selv som et eksempel.... Her i huset er det slettes ikke alle rom som er tipp topp og strøkne, laaaaangt ifra! Derfor har jeg hatt store problemer, med å takle folk som kommer uanmeldt. Ringer det på hos oss, er jeg sikker på at panikken i øynene mine lyser i mot dem, når jeg åpner døra. Er både mannen og jeg hjemme, åpner den ene døren, mens den andre kaster seg over alt som flyter i stuen, og hiver det inn på soverommet. Lutsvett setter "rydderen" seg kunstig henslengt i sofaen og later som han/hun har sittet sånn i evigheter. Det aller største marerittet er jo om noen skulle forville seg inn på soverommet....eller vaskerommet...eller den store kjellerboden/rommet for den saks skyld. Jeg tenker de måtte ha fått alvorlig stallsjokk. For innenfor disse dørene, ser det faretruende likt ut som i et TV-program jeg så en gang, ...nemelig SYKE SAMLERE. I alle fall nesten ;)  Det er andre ting som blir prioritert når man lider av totalt flatt batteri, og nesten ikke orker å stå opp av sengen til tider.

Så derfor har jeg bestemt meg for å øve meg på å slappe av og prøve å la ting ligge litt som de gjør, de neste gangene det ringer på døren. Jeg synes jo selv det er aller trivligst å komme til et hjem, der jeg kan se at folk virkelig lever. For det er mye værre å komme til et perfekt ryddet "dukkehjem", hvor jeg må sette meg ytterst på sofakanten, i redsel for å forstyrre de perfekt oppstilte sofaputene. Min jobb med å la ting få flyte litt, også med kaffegjester på besøk, blir slettes ikke enkel. Meeeeeen, jeg har lovet meg selv å slakke litt på de skyhøye kravene jeg stiller til meg selv. For jeg VIL LEVE et EKTE liv som meg selv, ikke som en oppstilt dukke i et kunstig glansbilde :)

PS! Jeg har stooooor tro på at en Facebookferie er svært nyttig i ny og ne :) Og kanskje man til og med kommer på å ta på seg gå-bort-på-besøk-skoene når skjermen legges i svart ;))) Hm....kanskje det ja kanskje.....? :O)

En stor glanset klem med glitter på til dere alllllllllle :)

 

#raushet #åpenhet #aksept #deprimert #depresjon #morild #glansbilde #FB #facebook

Juleen, juleto, juletre og vekk med det ;)

Januar 2014

Det har blitt noen veeeeldig store sprang mellom innleggene mine de siste månedene. Den STORE julehøytiden har krevd mye indre styrke. Men den berømte sursilda, som jeg skrev om i forrige innlegg, har faktisk vært til stor nytte. Hver gang skuldrene har kommet faretruende nær ørene, har jeg tenkt på sursilda :))) Smilet er ikke langt unna da, og skuldrene blir automatisk litt lavere :)

De nærmeste dagene inntil jula, holdt panikken på å ta overhånd. Det var så mye å tenke på. Alt skulle vært gjort med en gang og på samme tid. Mannen min hadde lange og travle dager på jobb. For mange hadde prosjekter som måtte være færdige til jul. Jeg senset sterkt at han var veldig sliten, noe som han som vanlig blånektet på. Han greide, etter en del om og men, å skvise inn en fridag for å handle julegaver. Jeg VET at denne handlingen ikke hadde vært mulig å få til uten han. Han kjenner meg og oppfatter raskt når jeg trenger pauser eller friskluft. På forhånd hadde jeg skrevet en lang handleliste på hva vi sånn ca. skulle kjøpe. Ja for her snakker vi ikke om å spre handlingen over flere dager. For jeg må bruke enormt med energi, for å greie å motivere meg for EN butikkrunde. Så da ble det EN butikkrunde, hvor vi fikk handlet det aller aller meste, av alle julegavene. Jeg var enormt sliten og grå i maska da dagen endelig var over, meeeeen jeg hadde greid det! Jeg stod i det og greide stort sett å holde roen. Det tok noen dager å komme til hektene igjen, etter denne kraftanstrengelsen. Men lettelsen var også veldig stor.

Minstejenta hadde øvd inn julesanger til juleavslutningen og gledet seg til å opptre. Jeg greide ikke å møte opp og være til stede.....som så uendelig mange ganger før de siste årene. Angsten for store folkemengder trenger seg inn under huden min. En redsel jeg ikke greier å forstå, men som jeg til de grader kjenner. Hendene skjelver og varmen sprer seg og fremkaller svettedråper i ansiktet. Bena nekter å røre seg, alt bare låser seg og panikken blir et faktum. I etterkant kommer tårene og den intense fortvilelsen. Jeg ser for meg den vesle jenta mi, som forventningsfullt, speider etter mamman sin fra senen. Når hun kommer hjem spør hun om hvorfor jeg ikke var der. Mammahjertet vrir seg og jeg er på nippet til å ta til tårene igjen. Men jeg velger å ta henne på fanget, stryke henne over håret og si; - "Til neste år skal mamma øve seg ekstra hardt, så hun kan komme på juleavslutningen". Hvorpå hun hopper ned på gulvet, stiller seg foran meg og sier: - "Ikke værra lei deg mamma, jeg kan synge for deg nå jeg!" Så synger hun og smiler bredt, når jeg stemmer i sammen med henne. Jeg tror virkelig at vår ærlighet om min sykdom, har hjulpet barna til å "forstå" og akseptere, at mamman deres ikke alltid kan være tilstede på slike arrangementer. Så når minstejenta er ferdig å synge, erklærer hun at hun er sulten og danser fornøyd inn på kjøkkenet :)

Julekvelden kommer og blir av det rolige slaget. Det er bare oss 5 her hjemme, og sant å si er nok dette det aller beste for oss. Ungene slapper av og nyter at det ikke er noe stress med tiden. Mannen står for julemiddagen. Ribbe med tilbehør og svigermors nydelige saus, blir inntatt rundt et fint dekket kjøkkenbord. Etterpå blir gavene åpnet i et særdeles rolig tempo, det merkes at guttene er blitt store ungdommer. Roen finner også veien inn i mitt hjerte, etter som kvelden skrider frem. Jeg snakker til meg selv om sursilda, og lar mannen min få ta over styringa ;) Presser den dårlige samvittigheten til side og prøver heller å være til stede her og nå. Og jeg kan si meg fornøyd med en ganske så fin og vel gjennomført julekveld. Lettelse :)......og et snev av stolthet :)

Romjulen blir like rolig som julekvelden. Jeg kjenner selvfølgelig på stressfølelsen over å "skulle måtte burde" være ekstremt familie- og vennesosial. Alle sosiale medier bugner over av bilder, av store nydelige dekkede bord og statuser om selskaper og sammenkomster. Jeg logger meg av, greier ikke å se på all den intense lykken, som alle ser ut til å oppleve. Jeg forblir avlogget resten av jula og langt ut i det nye året. Vi drar ikke bort i selskaper og inviterer ikke selv til noe. Mine krefter blir brukt til å beholde roen i hjertet og ikke stresse. Mannen min jobber også flere dager, og da føles det fort for mye å begynne å dra ut, etter at han kommer hjem. Dessuten må jeg øve meg på å spørre meg selv; - Hva er best for MEG? Jeg begynner å forstå at dette er essensielt viktig for oss alle, både meg, ungene og mannen min. Jeg og mannen min blir enige om å stresse minst mulig, bare slappe av i hverandres selskap. Igjen må jeg bruke krefter og energi på å skyve den dårlige samvittigheten til side. Alle må jo synes vi er fryktelig rare....sikkert? Alle andre vil sikkert bli glad om "hvis-bare-om-kanskje-muligens" vi bare gjør noe annet enn å "bare" være alene. Men det er det VI trenger og vil denne julen. Vi vil fokusere på roen og her og nå, isteden for å rase rundt, fordi VI trenger det. Dårlig samvittighet.....drit og dra....hører du! Jeg snur meg mot mannen min og sier høyt og bestemt; - "SURSILD...det går SÅ bra.....ja det går faktisk "kjøle" godt" :))) Vi ler....sammen :)))

Lenge før jul ble jeg kontaktet av ei barndomsvenninne, som ville ordne til en mimrekveld i romjulen, for oss som hadde vært mye sammen. Siden vi er spredt rundt omkring i hele landet, er det ikke akkurat hvert år vi treffes. Jeg skriver en melding om at det hadde da vært utrolig hyggelig. Men i bakhodet, har forslagene på unnskyldninger om å ikke komme, allerede begynt å melde seg, ja lenge før meldingen min sendes. Jeg har jo egentlig veldig lyst til å treffe barndomsvennene mine, for det er mange år siden sist. Men angsten og redselen trenger seg på og krever mer og mer plass. Den avtalte kvelden nærmer seg med stormskritt. Jeg fortrenger tankene på den, så lenge som mulig. Jeg VET at jeg vil ha godt av å komme meg ut litt, men den uforklarlige frykten kjemper seg inn i hodet mitt. Jeg kaldsvetter når det kommer spørsmål om å kjøre sammen med ei venninne til dit vi skal. Men jeg trenger jo dette.....åhhhh jeg vil ikke....greier ikke....jamen jeg kjenner jo de få som skal dit ganske så godt. Tankene og panikken blir intens.Men så begynner det å lyde ett ekko inne i hodet mitt.... - sursild, sursild....SURSILD....skal jeg virkelig stenge meg selv inne for godt? Ta deg sammen Morild...hva er egentlig det værste som kan skje? Egentlig....? Så forter jeg meg å skrive til venninnen min...."Jeg blir med....men jeg kjører!" "Jippi"...lyder det raske svaret. Hærregud....hva har jeg gjort? Jo jeg har akkurat takket ja til hyggelig samvær med veldig gode venninner! Jeg kjører skjelvende avsted og henter hun som skal sitte på. Jeg skravler nervøst. Men hun er heldigvis rolig og vet hva jeg har gått igjennom. Den mest intense angsten avtar litt etter litt og jeg greier å roe meg. Kvelden blir fantastisk....latter...mimring...klemming...varme og glede. Det at vi kommer til en utrolig koselig grillhytte, med åpen ild og en mengde t-lys, gjør stemmningen uhøytidelig og trygg. Vertinnen og iniativtakeren bor ekstra langt borte, og er i anledning julen, hjemme på besøk hos foreldrene sine. Hun lyser av ekstatisk glede, over at vi kan samles i barndomshjemmet hennes. Bare en av oss mangler, men vi blir fort enige om at hun SKAL bli med neste gang. Ja for vi blir veldig enige om at det må bli en neste gang snart :) Tusen takk flotte damer, for at jeg fikk utfordre min frykt, sammen med akkurat dere. Jeg overlevde så til di grader! <3 <3 <3



2. juledag oppdager jeg at kassene med julepynt står ganske så uåpnet borte i et hjørne av stuen. Med det samme jeg ser kassene, reiser hårene i nakken seg. Hva er det som skjer? Har jeg virkelig ikke pyntet til jul? Jeg tar frem en kasse og plasserer noen nisser i den ene vinduskarmen. Så kjenner jeg avsmaken stritte imot, og ser med desperasjon i blikket, på di 5...6 andre  uutpakkede kassene. Nei.... SURSILD.... vet du hva! Jeg orker ikke å ta ut all den hersens julepynten! Sursild sursild SURSILD....det får briste eller bære....jeg åpner ikke en eneste kasse til. Det får holde med et par juleduker, et par røde ildtopp, pyntet juletre og de nissene som var så heldige å få komme opp i den ene vinduskarmen. Hver dag ser jeg på kassene med julepynt, som står der og gløder av julerød dårlig samvittighet. Hver dag sier jeg SURSILD, med mer og mer bestemt og lett stemme, etterhvert som dagene går. Da ble det den jula da julemennesket Morild ikke ville pyte til jul, og faktisk alle i huslyden overlevde, UTEN varig men. Ja det ble faktisk jul dette året også! Ei fredfull og mer tilstedeværende jul på mange måter. SURSILD.... så bra det gikk! :)))




Skrittene jeg har tatt di siste to månedene, har vært tøffe å gå, men de har hatt en merkbar virkning. Det nye året bringer med seg håp om en lysning :)  Jeg må bare huske på å ta passe nok små skritt og puste med magen. Småe nok mål skal nåes i 2014, ett om gangen....skritt for skritt!

Godt nytt år kjære alle sammen! ............ Stooooor nyttårsgobæi fra meg til deg .... endelig :o)

 

 

Helsikes adventstid!

Desember 2013

Jeg kjente det vel allerede da jeg postet forrige innlegg.....som det faktisk er over 3 uker siden jeg gjorde nå! Jeg kjente den nesten usynlige og litt gråe disen komme snikende. Panikken som etter hvert sakte men sikkert spredde seg i kroppen min. Det dystre kalde grepet, som bare ikke ville slippe. Angsten og den ubegripelige redselen for at julen og nesten enda verre...advent...er her.



Jeg, som før jeg møtte "veggen" rått og brutalt i 2010, var et entusiastisk julemenneske. Jeg vasket i alle kriker og kroker. Bakte pepperkaker sammen med barna. Snekkret i hop og dekorerte pepperkakehus. Elsket å pynte, dille og dalle, både inne og ute. Elsket å ha impulsive juleverksted, gjerne flere ganger i uken, med både mine og andres barn. Deltok på hvert eneste juleverksted på skolen. Dro entusiastisk på båltur med familien, for å sanke granbar og mose til juledekorasjoner. Dro gjerne på flere byturer, for å shoppe julegaver og tenkte nøye og omstendelig på hva alle skulle få. Brukte utallige timer på å pakke inn gaver etter alle kunstens regler. For ikke å snakke om, gleden av å sende et uttall med julekort, både til fjærn og nær, med bilde av perfekt poserende julebarn. Julemusikk, julegodteri, julebrus, jule-te, juleøl, juleskinke, juleleverpostei, julenisser, julepapir, julevin, julepynt, juleklementiner.... og hele familien skulle selvfølgelig ha nye fine juleklær å pynte seg med. Julegardiner ble hengt opp både på kjøkken og stue. Både voksne og barn, fikk lagt på det tradisjonelle julesengetøyet, på sengene sine. Badet ble stailet med egne julehåndklær og julesåpe. Adventstjerner og adventslys lyste opp, det gjør det jo forsåvidt i år også ;) , i utallige vinduer over hele huset. Selvhoggst av juletre med gløgg og pepperkaker. Et stort tre til stuen og et lite tre til barnas loftsstue. 72 små adventskalendergaver, sirlig nummerert og pakket inn. 24 små gaver til hvert barn, hengt opp på deres bestemors hjemmesydde adventskalendere. Ja dager og netter ble brukt til å få disse kalendrene ferdig i tide til 1. desember. Og som om dette ikke var nok, var førjulstiden den aller travleste tiden på jobben min. Men jeg elsket det....ja selve ordet JULEFORBEREDELSER....var som musikk i mine ører. Tradisjoner og alt vi bare-må-gjøre-for-det-har-vi-alltid-gjort tingene, var bare ren og skjær hygge.

Alt ved julen elsket jeg, ALT.... bortsett fra selve julaften. Selve julekvelden har jeg egentlig aldri likt noe særlig. Fornemmelsen av stress, og redselen for om alt var husket på og blitt gjort, har alltid overskygget den store gleden med julaften. Men alle dagene forut og etterpå, var meg bare en sann glede, i alle fall stort sett ;) Jeg var et JULEMENNESKE, enkelt og greit!

Dette blir den 4. julen etter at jeg ble syk, for litt over 3 år siden. Høsten har hatt sine opp og nedturer, som det seg hør og bør, i alle normale menneskers liv. Det gikk ikke så greit, å trappe ned og slutte med den ene medisinsorten jeg har tatt, som jeg hadde håpet. Dette var jo det jeg var redd for, og derfor kraftig skeptisk til, da jeg først ble satt på disse tabelettene. Skuffelsen og nedturen ble derfor ekstra tung, da jeg ikke greide å fullføre som planlagt. Men ellers har jeg følt, at denne høsten har gitt meg utrolig mye positivt. Og kanskje spesielt den enorme og hjertevarme mottagelsen, som bloggen min har fått, har varmet og styrket meg uendelig mye. Derfor så jeg med optimistiske øyne, ja jeg bestemte meg i alle fall for å prøve, på at denne adventstiden skulle bli litt lettere enn de tre foregående. Jeg VILLE kjenne litt av den gamle gode gleden igjen. Men av og til, er faktisk ikke ren VILJE nok. Jeg har vært så tappet for krefter etter at jeg ble syk. Så det intense ønsket, om å atter kjenne litt glede over julen, ble ALT for stort og uoverkommelig. For jeg VIL så uendelig mye mer, enn det jeg ennå greier å utføre.

Den grå forsiktige disen, som kom smygende i midten av november, trengte meg mer og mer inn i et hjørne. Jeg prøvde å unngå, jeg prøvde å flykte, jeg ville ikke ha den der, jeg ville stenge den ute. Men det hjalp ikke hva jeg ville. Angsten for advent og desember grep meg med sin jernklo, jeg greide ikke å stå opp og imot, den sterke negative kraften. Jeg prøvde nok en gang, å skåne mannen min, selv om jeg innerst inne vet at han visste. Men han har hatt det så innmari travelt på jobb, den siste tiden. Og han har tross alt greid å unngå å bruke noe vesentlig overtid, så jeg kunne ikke kreve at han var mer hjemme, selv om jeg vet at det hadde hjulpet meg. Jeg ville jo ikke være enda en ekstra belastning...nok en fordømt gang. Jeg kjente jeg begynte å trekke meg innover i meg selv igjen. Jeg greide ikke å uttrykke "JEG VIL" eller "JEG TRENGER". Mitt eneste selvforsvar, for ikke å "plage" andre, ble å trekke meg innover i meg selv, og vekk og bort fra alle andre. Jeg hadde ikke kontakt eller snakket med noen utenfor min egen lille familie, de første to ukene, etter at mørket begynte å melde seg igjen. Jeg sluttet å sove, eller rettere sagt; jeg fikk ikke sove om natten. Tankene lot meg aldri hvile. Jeg trodde jeg var våken når jeg drømte og at jeg drømte når jeg var våken. Så ubeskrivelig og usannsynlig sliten....hele tiden.

Mine egne skyhøye forventninger til julen....alt er som en enormt stor og uhåndterlig høyball. Hver gang jeg bare tenker, på å begynne å ta passe nok mengder fra høyballen, raser den litt ut på de andre sidene. Jeg vil oppfylle alle mine forventninger til julen, jeg vil ikke miste noe på veien. Jeg forstår at dette høylasset blir for stort, å håndtere også i år, men noe i meg vil liksom ikke gi slipp. Hodet og hjertet mitt vil gjøre alle de "gamle" juleforberedelsene. Men kroppen, som absolutt og nødvendigvis må bidra til denne oppgaven, er for tiden frakoblet og i ustand. Alt dette VET jeg, men noe i meg nekter fortsatt å forstå. Og foran meg ligger den enormt store og uangripelige høyballen. Den skygger for det meste av lyset og den forventningsfulle glittrende julen. Og jeg, jeg bruker alle mine krefter på å skyve kjempeballen foran meg. Isteden for å ta til takke med, å ta passe nok store mengder fra høyet og la resten bare ligge, prøver jeg å gape over mest mulig. For i mitt gamle jeg.....var standarden ALT eller INGENTING. Det er veldig vanskelig og ganske frusterende, å lære seg å være fornøyd med å gjøre lite nok.

Jeg vet jo at ingen "henger" meg, om de må ligge i dynetrekk med sommerblomster på, selv om det er desember. Svært få, om i det hele tatt noen som helst, legger merke til om jeg har vasket hele huset fra gulv til tak. Ungene godtok, med litt forklaring, at i år fikk de klare seg med en kjøpekalender hver, de syntes faktisk det var helt greit. Minstejenta jubler over å få EN gave, hengt på bestemors advendtskalender, hver dag. At hun ikke vet, at jeg løper rundt i huset og leter etter ting som hun allerede har, men mest sannsynlig har glemt, for å pakke inn til neste dag, er bare vittig. Hun er like fornøyd med en gammel uåpnet pakke hårstrikk, som med juleklistremerkeark fra i fjor, som vel og merke har mistet mye av selvklebe-evnen sin ;) Kanskje jeg skal pakke inn en limstift til i morgen.....hm...det er vel slettes ingen dum ide egentlig. Jeg prøver virkelig å si høyt til meg selv; - Hvorfor skal ikke jeg, være fornøyd med lite nok...når alle mine kjæreste nære er det? - Og alle andre forståsegpåere og utenforståendes meninger, har vel strengt tatt ikke noe med hva jeg skal føle for å gjøre....for pokker! Sier jeg disse setningene høyt, og mange nok ganger, kan det jo til og med hende, at selv JEG begynner å tro på dem! .......kanskje ;)

Det som skulle få meg til å våkne litt, og vri meg litt ut av juleangstens jernklo, var en kjøleskapshendelse denne uken. Jeg stod som vanlig med kjøleskapsdøren på vidt gap, her forleden dag, undrende på hva minstejenta ville ha til frokost. Det kan fort ta litt tid, før veldig omskiftelige sjuåringer, svarer på sånne spørsmål. Så jeg fikk god tid til å studere innholdet. På øverste hylle fikk jeg øye på noe jeg ikke hadde sett i kjøleskapet vårt før. Et glass med noe flytende sølvgul-aktig gugge......SURSILD stod det med tydelig skrift på etikketten. Sursild? ......INGEN her i huset liker eller spiser da sursild! Det første som slo meg, var at dette måtte være noe mamma, hadde hatt med seg og satt der, sist hun var hos oss. Selv om jeg syntes at dette var høyst usannsynlig...... Men etter å ha tenkt meg om en gang til, forstod jeg hva som var skjedd. Midtibror har vært syk i flere dager denne uken, og har av den grunn hatt elendig matlyst. Jeg sendte mannen min på handel, for å kjøpe noe som eventuelt kunne friste. På lappen hadde jeg skrevet; potetskruer, sjokolade, banan, tyggis, pastiller, lakris og SURSILD. Ja jeg hadde skrevet sursild....men det var i den tro at mannen min visste, at mittibror elsker SURSILD...som i syrlig sukkrede godterifisker! Han hadde lett hele butikken rundt etter sursild. Han var SÅ fornøyd med å ha funnet og kjøpt det som stod på lappen. Men innrømmet etterpå, at han ikke forstod bæra av hva jeg skulle med denne sursilda. Jeg satte i å gapskratte :):):) Jeg lo så voldsomt, at jeg faktisk holdt på å miste pusten, og var på nippet til å begynne å gråte....ja..for det har skjedd meg før nemlig ;) Heldigvis greide jeg å stoppe den hysteriske fliringa mi, FØR jeg kolapset i gråt. Minstejenta kikket med store spørrende øyne på meg og kunne ikke skjønne hva jeg lo så veldig av. Akkurat der og da gikk det opp for meg, at selv om ikke alt jeg vil gjøre eller kjøpe blir helt perfekt, så blir det vel jul likevel.....selv om det så skal bli surlild i stedet for ribbe :):) :D



Adventstiden vil nok aldri bli helt som før, men kanskje er ikke det det verste som kan skje. Kanskje kan adventstiden bli til noe fint, med litt mer senkede skuldre og slakkere forventninger også. Og de som utallige ganger har forsøkt å trøste meg....har jo helt rett....JUL blir det uansett...om jeg vil eller ei :) Jeg kommer vel i mål, med eller uten finklær, i år også ;)

Puh ;) .....da er jeg omsider klar til å dele ut en adventsgobæi.....så her kommer'n....kleeeeeeeeeeeeeeeeeeeem ;)

 

#raushet #åpenhet #aksept #depresjon #deprimert #morild #jul #advent #advendtskalender #julemat 

   

Veien ut

 

Veien ut

 

Lenge har jeg gått på en mørk og kronglete sti

i en granskog så dyster og tett

stien har vært smal, med både røtter og stein midt i

den har gjort meg trangsynt og trett

 

Jeg har krøpet, skreket og ropt til jeg ble blå

livredd for aldri å finne frem

til livet på utsiden, ja til gleder store og små

følt meg liten og grå, egentlig ganske slem

 

Veldig langt om lenge og mye lenger enn langt

har skogen blitt litt mer spredd

mer lys har sluppet til, nå føles det ikke så trangt

lettere å puste, ikke lenger så redd

 

Lengre der fremme kan jeg skimte ei vakker bru

som over en brusende bekk går

jeg velger å gå videre, for jeg vil ei snu

med forsiktige små skritt jeg nærmere trår

 

Jeg ser lyset fra det åpne gyldne landskapet der fremme

på den andre siden av bekken stri

der alle mine ønsker og drømmer hører hjemme

kommer jeg dit er jeg endelig fri

 

Har så lenge slept meg frem på kvelende mørke stier

er så utrolig sliten i marg og bein

skal bli så godt å komme ut i åpen eng og lier

hvile ryggen mot en solvarm stein

 

>Morild

 

 

 

Det å sette pris på de små lyspunktene, har ikke alltid vært så lett, de siste godt og vel 3 årene. Jeg kan vel være etterpåklok, og si at jeg før den tid, ikke så "skogen" på grunn av alle "trærne". Små "risp" fra ung "bjørkeskog" kunne jeg tåle. Men når jeg forvillet meg inn i den mørkeste mørke "granskogen", var det sjelden noen lyspunkt som slapp igjennom. Å være i en sånn "skog" er en fryktelig tung og ensom reise. Jeg snublet og ble liggende nede utallige ganger, men jeg krabbet, gråt og kjempet meg videre i mørket. "Røttene" og "snublesteinene" har vært mange og til tider fryktelig tunge og forsere. Jeg vet jeg er heldig, som har hatt en trofast "guide", som har gått langs ytterkanten av skogen min. Mannen min har "ropt" og heiet meg frem. Han har aldri gitt meg sjansen til å gi helt opp. Han har sjelden presset meg, men latt meg finne mitt eget tempo og vist meg at han alltid er ved min side. Det er godt å se små glimt av mine fremtidsdrømmer igjen. Det er godt å kjenne at jeg puster litt friere og jeg kjenner ekstra godt på de "små" gledene :o)

En STOR liten glede er å få gi noen en god klem .........kleeeeeeeem til dere alle :o)

 

 

#raushet #åpenhet #aksept #depresjon #deprimert #morild #skog #trær #mørke #lys #drømmer #håp

Innlegg 15 - Sjakk matt

Februar 2012

Jeg innser vel ganske fort etter innleggelsesmøtet, at jeg ikke kan eller greier å dra hjem med det første. De tre dagene som jeg lovde midtibror det skulle ta, før jeg kom hjem igjen, blir i alle fall ikke noe av. Så i mitt indre gir jeg meg selv ei uke til.....jadda ;) Jeg nekter å gi meg selv tid. Ja jeg hater etter hvert ordet TID. Jeg VIL tilbake til livet mitt og jobben min......NÅ! Men jeg har egentlig gitt opp alt håp, om at jeg noen som helst gang, skal greie å bli hel og "vanlig" igjen.

Mannen min og jeg blir enige om at de skal komme å besøke meg, siden det ikke blir noe av at jeg kan dra hjem. Jeg har ikke pakket med meg så alt for mye klær. Og siden jeg blir ekstra varm av medisinene jeg tar, er det greit å få litt mer klesskift. Så jeg ber mannen min pakke en liten bag med "i-tilfelle-jeg-trenger-klær". En annen tanke med dette besøket, er å vise barna hvordan jeg "bor". Unger har fort sine egne meninger og fantasier om hvordan det er der man er innlagt. Jeg var jo også selv veldig spent, på hvordan Døgn så ut på innsiden. Så det å vise familien at dette var en fin plass å være, var viktig for meg.

Formiddagen før de kommer føles veldig lang. Det var så vondt å reise fra dem, så derfor skal det bli enormt godt å se dem igjen. Jeg går rastløs rundt i korridorene. Kikker stadig ut vinduet mot innkjørselen og parkeringsplassen. Langt om lenge kommer den lille grønne konebilen av et kjøretøy durende. Den svinger inn på parkeringsplassen og parkerer med et rykk. Alle fire dørene åpner seg samtidig, og ut strømmer mann og barn. Klumpen i halsen vokser og truer med å spolere tryggheten jeg vil utstråle. Jeg går, eh...nei, jeg løper ned trappene til utgangsdøren, som forøvrig er stengt i helgene. Man kan gå ut, men ikke gå inn, uten å bruke den utvendige inngangs-telefonen. Inngangspartiet er video-overvåket, slik at de ansatte kan se hvem som ringer på og vil inn. Men siden det er automatiske skyvedører, tar jeg sjansen på å åpne for familien min selv. Ungene er veldig glade og aldri så lite spente på å se meg. Klemming og kosing gjør godt for mammahjertet. Jeg klemmer mannen min takknemlig. Ganske snart kommer kommentaren fra en av ungene; - Har du på deg bare vanlige klea du mamma? For det viser seg, at de trodde jeg kom til å være iført stripete pysjamas og tøffler ;) For det er jo det man skal ha, når man er på sykehus så klart. Som mor så barn....totalt uvitende om hvordan ting var og eller foregikk der jeg var.

Jeg tar de med opp i 2. etg og til mine indre "gemakker". Lillejenta blåholder i hånden min, som om hun er redd for at jeg plutselig skal forsvinne. Hun snakker ivrig om hvor mange kjeks hun har spist på turen og forteller om hvem som er ukens kjæreste :) Spesiellt minstejenta blir imponert over det lille rommet mitt. Hun erklærer fast og bestemt, at hun vil bo på dette "hotellet" sammen med mamma. - "Jeg lover å være stille og oppføre meg", sier hun bønnfallende. Storebrødrene rister oppgitt på hodet, mens pappaen forklarer at her er det bare voksne som får bo. Vi går bort til besøksstuen hvor det er en liten sofakrok, TV og et lite lekehjørne. Nordlandsdamen min kommer med kaffe og saft og noen kakestykker til oss. Vi sitter inne på stuen en stund og snakker. Jeg svarer så godt jeg kan på ungenes spørsmål. Det gjør godt å se at de slapper av og føler seg ganske trygge på at jeg har det bra. Minstejenta blir etter hvert utålmodig og urolig, så hun sniker seg etter hvert ut i korridoren. Hun finner ganske snart ut, at det er råmorsomt å løpeskli bortover de lange gangene.....puh! ;) For å ikke forstyrre de andre, som heller ikke er på helgeperm, bestemmer vi oss for å kjøre inn til byen en snartur. Det gjør litt godt å komme litt ut og "slappe" av, sammen med de jeg er aller tryggest med. Etter å ha kost oss på pizzarestaurant en times tid, kjenner jeg at jeg begynner å gå tom for krefter, så vi kjører tilbake til klinikken. Det føles både veldig vondt og samtidig bittelitt godt, å vinke farvel denne ettermiddagen. De to minste har litt vanskelig for å rive seg løs, så jeg må bruke mine siste krefter på å være "sterk" og smile. Etter hvert sitter alle i bilen og det vinkes og tutes helt til jeg ikke kan se dem lenger.

Inne på rommet mitt, synker skuldrene mine sammen, og luften siver ut som fra en punktert ballong. Jeg er så sliten at til og med tårene ikke orker å komme. Vissheten om at jeg har fått vist frem, og ufarliggjort Døgn for familien, gjør usigelig godt. Nå vet de hvordan jeg har det, og de slipper å være engstelige og redde for meg. Sengen og søvnen innhenter meg. Ikke vet jeg hvor lenge jeg var borte, før jeg blir vekket av en forsiktig stemme. En for meg ukjent dame spør om jeg vil komme å spise kveldsmat. Det er litt ekstra god kvelds på lørdagskveldene. Denne kvelden serveres det kylling, karrisaus, ris og salat. Vi er ikke så mange til bords, for de fleste har dratt hjem på helgeperm. Det er rolig og deilig stille på avdelingen. Duppen på ettermiddagen var ikke nok, jeg er stupings og tung i hodet, så jeg sovner ganske fort denne kvelden.

Neste dag nekter kroppen min å våkne. Det er visst helt mulig å ha blåmandag på en søndag! Hodet fungerer ikke, det er tungt og ullent. Gårdagens anstrengelser sitter godt i hele kroppen. Det har vært uhyrlig krevende å være Morild den siste uken. Hodepine....paracet og mere søvn er hva som venter meg denne formiddagen. Jeg føler meg fysisk kvalm og har INGEN matlyst. Kroppen prøver desperat å si i fra at nok er nok. Jeg kan ikke stå imot lenger, jeg trenger ro, hvile og stillhet. Jeg er sikker på at bare lyden av en knappenål, som faller mot gulvet, vil høres ut som et tordenskrall. Lyden av subbende føtter eller enda værre, klapprende sko ute i korridorene, føles enormt plagsomt. Men jeg har ikke for vane å braute meg frem og klage, dessuten vil ikke kroppen min røre seg, så jeg blir bare liggende å ufrivillig lytte. Trenger bare å hvile meg 10min til.....også 10min til....og 10min til....bare 10min. Det føles som om kroppen og mine tanker har skilt lag. Tankene mine er jo der, men kroppen vil ikke lystre. En vanvittig rar og litt skremmende opplevelse og følelse. Kanskje er det sånn det er å være i koma, man hører alt ekstra sterkt, men kan ikke røre på noe som helst. Det blir en kort samtale med mannen min denne kvelden, jeg har ikke krefter til snakke noe særlig. Han forteller at han har snakket mye med ungene, både på turen hjem dagen før, og når de kom hjem. Det er SÅ viktig for oss, at barna skal slippe å uroe seg unødig. Mannen min tar denne oppgaven på alvor, og jeg tørr etter hvert å legge vekk mine bekymringer for dette.

Sjakk matt.....jeg går snart virkelig ned for telling nå.......!

>Morild

 

 

#raushet #åpenhet #aksept #depresjon #deprimert #depresjon #morild #barn #mor #mamma #pappa #DPS #tid

Snøfnugg

 

 

SNØFNUGG

Jeg er et lite snøfnugg

svever flyktig av sted

leker meg med vinden

før jeg til bakken faller ned

 

Jeg blir en del av mange

prøver å rive meg løs

men smeltes fast i snøen

glir utslitt inn i en døs

 

Jeg våkner med ett fra søvnen

av barnehender myke og små

de former snøen om til baller

i den vakreste snølykt jeg får stå

 

Jeg varmer meg i lyset

de forsiktig har tent for meg

barnas øyne tindrer og glittrer

og heldigste snøfnugg det er meg

 

>Morild

 

 

Alle er vi unike eksemplarer av oss selv. Vi kommer i forskjellige former, fasonger og størrelser, der alle har sin egen betydning i en større sammenheng. Noen vil alltid hige etter å være i den øverste ballen i snølykta, triumfere stolt over å ha nådd toppen. Men minst like viktig, ja faktisk nødvendig og uunnværlige, er alle de som bygger grunnmuren i snølykta. For er ikke "grunnmuren" solid og sterk, blir det ingen snølykt. Og blir ikke "grunnmuren" tatt godt vare på, og gjort solid og sterk nok, vil lykten til slutt falle sammen. Vi er ikke skapt for å stå helt alene. 

Så tråkk ikke nedover og på de som ligger nederst. Plukk de opp og behandle dem pent. Du vil bli overrasket over hvilke egenskaper og unik energi de bærer på. Alle har vi tid til å ta oss RÅA. Alle har vi tid til å vise Raushet, til å gi og motta Åpenhet og til å Akseptere at vi alle er unike og forskjellige :o)

Snart vil det dale ned unike snøfnugg og vi kan forme de vakreste snølykter. I mens vi venter, kan vi være et lite lys for andre og dele ut en god klem :o) Stooooor novembersøndagsklem fra meg til dere alle :o)

 

#raushet #åpenhet #aksept #depresjon #deprimert #snøfnugg #snølykt #morild

Innlegg 14 - Hva kommer til å skje.....?

Februar 2012

I min dagbok, etter den aller første natten på Døgn, har jeg skrevet (et lite utdrag):

---- Den aller første natten, ble vel stort sett søvnløs. Konstant sjekking av klokka, litt døsing og 1000 tanker. Spørsmålene som har kværnet rundt og rundt, inne i hodet mitt i natt har vært: - Har jeg kommet riktig? - Er dette riktig for meg? - Må jeg være her lenge? Men de kanskje mest ustoppelige tankene, har nok handlet om de som er igjen der hjemme. Jeg vet at mannen min vil klare brasene godt, det ar ikke det. At han helt sikkert kommer til å velge "feil" strømpebuksefarge, for genseren til lillesnuppa vår, får jeg bare prøve å leve med ;) Men jeg vil jo aller helst og mest i hele værden, bare være hjemme og nær dem som jeg bryr meg aller mest om på denne jord. Selv om jeg er veldig VELDIG syk og så til de grader på felgen, tenker jeg med redsel på om familien nå skal bli stemplet og sett ned på. Jeg er SÅ redd for at min innleggelse skal gå utover familien. Jeg savner dem så ENORMT mye. ---

Denne dagboksiden er litt bulkete og sprø. Alle tårene som trillet nedover kinnene mine den natten, er samlet på denne siden. Hadde jeg bare kunnet vært syk på en "normal" måte. Hatt en kroppsdel som ikke fungerte eller var brukket, åpne sår som måtte behandles fordi de ikke ville gro....ja bare alt annet enn dette. Hvorfor er jeg så svak? Hvorfor måtte dette skje meg? Jeg som tålmodig har lyttet til alle andres "lidelser og plager" i alle de år, ja trøstet og backet opp alt og alle, så godt jeg bare har kunnet. Hvorfor kan jeg ikke bare få en pille, som kan ta bort alt dette slitsomme og vanskelige? Jeg vil bare HJEM.....jeg vil i alle fall ikke være her, innlagt på Døgn. Alle disse vanskelige tankene hadde jeg.

Pippi kommer inn denne morgenen og ønsker meg blidt god dag. Hun sier at frokostbordet står dekket fra 8 til 10 og at jeg bare kan ta meg god tid til å kle på meg. Hun gir meg et lite gjennomsiktig beger, med navnet mitt og romnummeret skrevet på utsiden med tusj. Begeret inneholder medisinene mine. I tillegg får jeg en plastkopp med vann. Jeg tar skjelvende imot, tørr ikke se henne i øynene, av frykt for å bare begynne å gråte igjen. Håper bare at hun skal gå og la meg være i fred, bare være alene....ja bare GLEMME at jeg er der. Pippi forteller at jeg egentlig skulle hatt en innsjekk-samtale denne dagen, men at overlegen på avdelingen ikke er til stede. De håper at han kommer dit neste dag. Det er slitsomt å bli satt i ventemodus, når man ikke vet hva man egentlig venter på. Men det å være god til å vente, har alltid vært en "god" egenskap for meg. Dette skal vise seg å bli en virkelig stoooor tålmodighetsprøve i tiden fremover. For jeg skal komme til å vente, på for meg viktig "informasjon", flere ganger i løpet av innleggelsestiden. Alt i fra praktisk informasjon, til hva slags "slagplan" de har for meg. For en perfeksjonist som sliter med å gi fra seg kontrollen, føles dette veldig utmattende. For jeg VIL vite alt og ta tilbake kontrollen over mitt liv, fortere enn hva som kanskje egentlig er forsvarlig. Jeg vil HA tid, men det bør også ta KORTEST mulig TID, å ta seg den hersens TIDEN, det nødvendigvis må og skal ta! Nei, jeg er ingen enkel pasient skal vite. Puh.... ;)

Jeg går litt ute i gangen denne dagen. Vil helst ikke at noen skal si hei eller se meg. Prøver å spise litt sammen med de andre. Fester blikket på talerkenen min, som om jeg tror at jeg av den grunn, kan bli usynlig. All den uvissheten om hva som kommer til å skje framover er altoppslukende. Jeg bestemmer meg for å ta kvelden tidlig denne dagen, jeg er helt utslitt av alle tankene og bekymringene mine. Når jeg passerer dagligstuen på tur til rommet mitt, blir jeg oppmerksom på en mannsperson, som sitter i en av lenestolene der inne. Jeg drar ikke kjensel på han med det samme, men når han nikker forsiktig, ser jeg at det er en bekjent fra hjemstedet mitt. Hjertet hopper over et par slag, før jeg nikker forsiktig tilbake. Dette er jo også en ting som jeg har tenkt en del på; - Hva om jeg møter noen jeg kjenner....ja hærre guuuud...hva da? Det ble med dette nikket denne kvelden, jeg følte meg litt som ei forskremt mus, som pilte tilbake inn i det trygge musehullet sitt. Jeg er veldig opptatt av taushetsplikt og snakket/snakker aldri om andre pasienter med deres egentlige navn. Jeg har selv ikke snakket med min mann, om mine medpasienter med navn, og han har heldigvis ikke vært så opptatt av dette heller.

Jeg skal etterhvert bli klar over at jeg er blitt tildelt 3 "støttekontakter" blandt personalet. Disse 3 skal ha et spesiellt ansvar for min oppfølging, og Pippi er en av dem. Denne 3. dagen....eller er det den 2. dagen, hvis man regner innleggelsesdagen som dag 0. Uansett, denne dagen er ingen av mine utnevnte kontakter på jobb. Nok ei dame, men for all del trivelig å rolig sådann, spør om det er greit at hun blir med på innleggelsesmøtet. Jeg takker selvfølgelig ja til det tilbudet, vil nødig møte denne overlegen alene.

Vi går bort til, og inn i et stort møterom. Et stort langt bord, med et uttall av stoler rundt, står midt i rommet. Eller rettere sagt, disse møblene tar vel egentlig all plass i rommet. Jeg blir bedt om å sette meg ved enden av bordet, med "følgedamen" min på skrå til høyre for meg. Lege Noah er i rommet og prøver å få på plass noe teknisk utstyr. Han setter seg til venstre for meg med en PC foran seg. På motsatt ende av langbordet henger det en skjerm hvor det står;  Velkommen (tror jeg), jeg husker ikke helt. Dr Noah virrer litt rundt og sjekker stadig klokka. Vi venter en stund på overlegen, som egentlig er den som til syvende og sist,  bestemmer om jeg fortsatt skal være innlagt for videre behandling. Etter en god stund kommer en mann inn døra, jeg tenker at dette sikkert er nok en pleier, men nei da, han presenterer seg som overlege "Ziggy". Ja for han har en litt sånn 70-talls-veteran look. Han er slettes ikke en eldre herre med kritthvitt hår og brillene hvilende fremst på nesetippen. Hvit legefrakk har han jammen meg ikke heller, nei da, han møter i olabukse og strikkegenser, som en hvilken som helst annen mann. Jeg er uansett fryktelig uvell bare med tanken på dette møtet. Nervøs som foran en veldig viktig eksamen, hvor man ikke er blitt informert om innhold på forhånd. Livredd, på grensen til å besvime av all spenningen som har bygd seg opp inne i meg. Jeg tar han i hånden og presenterer meg forsiktig. Jeg er nå så langt som det går an å komme fra den berømte komfortsonen, og en tåre presser seg ut og nedover kinnet mitt.

Jeg blir spurt om en hel haug med spørsmål, også om hvordan jeg føler meg. Føler meg?....jeg føler meg...ja...eh....hvor skal jeg starte.......så tar gråten nok en gang fullstendig over. Det blir sikkert gitt en del informasjon på dette møtet, men jeg er så langt nede i grøfta mi, at jeg husker ingen verdens ting av dette etterpå. Men det er TO spørsmål, som står igjen som totalt umulige å svare på; 

1. - Hvor lenge ser du for deg at du skal være her? Jeg ble så sjokkert over dette spørsmålet, for jeg hadde jo selvsagt ikke noe vettugt svar: -.....Nei...eh....det vet jeg ikke, var det eneste jeg greide å si. Jeg syntes og synes fortsatt at dette er et totalt meningsløst spørsmål å komme med. Hvordan i det huleste kunne jeg på den 3. dagen, egentlig vite svaret på dette. Jeg ville jo i utgangspunktet ikke være der i det hele tatt, HALLO!  

2. - Når kan vi vite at du er blitt frisk/friskere? Man kan da vel for svarte svingende ikke stille et slikt spørsmål på et så tidlig tidspunkt. Det eneste svaret som for meg føltes riktig å gi var; - Eh....nei....eh....dere må vel sikkert ringe og spørre mannen min da...sikkert.

Jeg følte på et vis, at de forstod meg, men jeg følte meg langt i fra trygg. Hvorfor stilte de meg alle disse spørsmålene egentlig? Hvorfor satt jeg igjen og følte meg som en "kriminell", som skulle rettferdiggjøre mitt "rulleblad"? Så jeg tenkte selvfølgelig at....huff nei.... jeg var sikkert ikke syk nok, til å få beholde plassen min ved denne avdelingen. At jeg sikkert bare kom til å få beskjed, om å pakke tingene min og gå. Ja jeg kom sikkert til å bli utstemt, helt klart og bombe sikkert. (Haha...må le litt igjen her nå, sånn i etterpåklokskapens lys). Men etter å ha konferert litt med hverandre, ble de to herrene enige om å tilby meg en plass for videre behandling. Lettelse?... ja....jo da. Jeg visste jo inne i meg at jeg ikke takklet sykdommen min alene lengre. Men det skulle ta lang tid, før jeg fikk vite eller fant ut av hva denne behandlingen deres gikk ut på. For selv når det virkelig var som mørkest....prøvde jeg å søke full kontroll....jadda....

>Morild

 

 

#depresjon #deprimert #voksenpsykiatri #psykiatri #savn #kontroll #raushet #åpenhet #aksept #morild #DPS 

 

 

Livets tre

 

LIVETS TRE

 

Røttene er allerede til stede, når din egen gren blir født

som en liten spire, ja et bittelite knøtt

Moder jord hun gir deg næring og ønsker lykke til

på reisen inn i livet, du hilses med et smil

 

Du vokser og blir sterkere, for hvert år som går

små blader blir til drømmer, som ut fra grenen trår

De blafrer lett i vinden og noen faller ned

gir plass til nye kvister, større blir ditt tre

 

Så en dag det stormer, belastningen blir for stor

du ber om hjelp og støtte, roper på din mor

Svake kvister og blader, blir av vinden feid vekk

avkledd, ja nesten naken, du står i den kalde trekk

 

Når den store blesten stilner og du ikke skjelver mer

har noen drømmer blitt borte, dårlige venner deg ei ser

Men blader som vokser nær ditt hjerte, vil ennå sitte fast

gi disse sol og varme, la de være din trygge mast

 

Nye kvister og blader vil også vokse til

takket være stormen og naturens eget spill

Skyggene du kaster, vil stadig skifte form

din påvirkning på jorden er stor, ja helt enorm

 

Ta godt vare på dine røtter, for de vil hjelpe deg

og drømmene du bærer, vil også vise vei

Hils nye frø velkommen, ved din side vil de gro

kanskje er det din gren, som vil bygge en sterkere bro

 

>Morild (skrevet i april 2012)

 

 

Et dikt om livet, om håpet og om kjærligheten. Et dikt om å ville så gjerne tro, på seg selv og at alle har sin helt unike og spesielle betydning. Et dikt om det å "miste" venner, men også et dikt om å tørre å åpne dørene for nye bekjentskaper. Et dikt om å stå i stormen og bli ribbet helt inn til stammen. Om å bygge sin grunnmur på nytt. Et dikt om røttene som alltid vil prøve å holde deg fast i livet, selv om din gren er brukket og du føler deg pjusk og redd.

Trær har alltid fasinert meg. De er like unike og vakre, uansett hvilken form og størrelse de har. Det samme gjelder oss mennesker, vi er like vakre og unike. Vi trenger også næring for å kunne vokse oss sterkere, akkurat slik som trærne. Ingen av oss er perfekte, men alle er vi UNIKE eksemplarer av oss selv.

Husk at det alltid er lov å kjenne på frustrasjon, sinne og fortvilelse, like mye som vi kjenner på glede, lykke og tilfredshet. Vi er mennesker og ingen kan være på topp hele tiden. De vakreste "trærne", er de som bærer preg av at de har levd litt.

Ønsker dere alle en finfin dag......og husk å leve :o) Klem til dere alle <3

 

#livet #kjærlighet #tre #lykke #røtter #sinne #fortvilelse #glede #håp #raushet #åpenhet #aksept #RÅA

Lev livet........ :o)

 

Er i utgangspunktet ikke så glad i alle disse, mer eller mindre ferdigtrykte ordtakene, de blir litt for overfladiske og derfor glatte og upersonlige. Men denne var da faktisk ikke så værst :o) Så gjelder det å huske på å ta småe nok skritt i livet og det å være fornøyd med lite nok.  Det er ikke det å gjøre ting så perfekte som betyr noe, det er det å kjenne at man lever livet på GODT å VONDT som er å LEVE.

Riktig god søndagskveld til alle dere som kjenner at dere lever livet...ja BÅDE på godt å vondt :-D :-D :-D

Og ja...........KlEEEEEEEEM <3

 

....denne stod på en side som heter ROM for sjelen 

Innlegg 13 - Første dag på ukjent grunn

Februar 2012

Den dagen jeg kommer og blir innlagt på Døgnenheten, skal det også foretas en generell helseundersøkelse av meg. Jeg blir fulgt bort til et rom, hvor jeg blir bedt om å vente på legen som skal undersøke meg. Det kjennes som om ørene mine har sluttet å virke og jeg føler meg veldig svimmel. Alt dette skremmende, og for meg totalt ukjente, gjør at jeg har en form for våken blackout. Hodet henger på en måte ikke med lenger. Jeg har ikke begrep om tid, men alt føles som om det tar fryyyyktelig laaaaang tid. Så kommer en høyreist mann inn døren. Han tar meg i hånden og presenterer seg som Dr. "Noha". Han har langt ravnsvart hår, bunnet opp i en knute i nakken. De store mørke øyne hans prøver å overbevise meg om at dette skal gå så bra. Noha observerer nok, at jeg langt ifra føler meg komfortabel med situasjonen, og prøver å spøke litt for å myke opp stemningen. Blodtrykket blir målt og funnet litt for høyt, men han konkluderer med at det har med hele situasjonen å gjøre. Det blir stilt en del spørsmål om medisinbruk og om jeg har noen andre sykdommer osv. Et skjema med mange spørsmål, sikkert "1000", skal fylles ut. Tempen og pulsen måles. Jeg finner det veldig ubekvemt, når hjerte og lunger skal lyttes til. Jeg tenker at han må da høre hjertet mitt på hundre meters avstand. Stetoskopet føles iskaldt mot den klamme huden min. Han konstanterer med en lett tone, at hjertet mitt i aller høyeste grad fungerer. Selv om jeg aldri så mye, har lyst til å slippe ut en nervøs latter, kommer det bare flere tårer og en vits av et smil.

En eller annen spør om jeg kjenner noen ved navn Mr S Og Mrs H. Jeg bekrefter at det gjør jeg. Og før jeg vet ordet av det, står jeg med en utrolig søt liten blomsterhilsen i hånden. En nydelig rosa mini-ildtopp i ei fin glasskrukke. En fargerik og glittrende pyntesommerfugl, er plassert på kanten av skålen. På kortet står det kort og greit: Lykke til Morild! Klem fra mor og far sviger. Hvor kommer alle disse uttømmelige tårene fra.....de bare fortsetter og fortsetter. Det lille hvite rommet mitt virker ikke så kaldt og upersonlig lenger. Blomsten får stå på skrivebordet og minner meg på at jeg også har et liv utenfor.

Ei sprudlende omsorgsfull dame, med ei syngende dialekt fra lenger nord i landet, avløser Pippi. Hun spør om jeg vil bli med inn på kjøkkenet og spise middag sammen med de andre. Men jeg rister energisk på krøllene og ber innstendig om å få slippe. Nordlandsdamen forstår meg heldigvis, og tilbyr seg å spise sammen med meg, når de andre er ferdig. Noe jeg lettet takker ja til. Det er viktig at jeg prøver å spise litt sier hun. Jeg forstår jo dette, men maten smaker rett og slett ikke denne dagen.

Fra første dag er pleierne veldig opptatt av at jeg skal være mest mulig ute i avdelingen. I utgangspunktet kan jeg godt forstå deres tankegang. De tenker jo selvfølgelig at det bare vil gjøre vondt værre, å bli sittende alene på rommet, for lenge av gangen. Men for meg føles det bare som en ekstra stor belastning, å være så sosial og "PÅ" hele tiden. Før jeg kom til Døgn, hadde jeg strukket den sosiale strikken, så alt for....ja ALT for langt. Mine miner skulle så langt som råd, glattes over og de tunge dagene skulle helst ikke vises. Jeg trengte å komme til Døgn for å kunne senke skuldrene helt, være for meg "selv" og ikke MÅTTE prestere og ta hensyn til så mange andre. Og ialle fall ikke forholde meg så "nært" til nye mennesker, med alt de har av sine egne behov og sykdommer.

En av de største utfordringene jeg har hatt tidligere i livet, har vært å sette grenser for meg selv. Jeg har lyttet og "lekt" mor for alle irundt meg. Så i min underbevissthet fryktet jeg nok møtet med de andre pasientene; - Vil jeg greie å la være å begynne å ta vare på dem? For jeg var så mentalt på felgen, så totalt uten energi. Hadde ikke noen som helst form for beskyttelses-skjold å gjemme meg bak. Det jeg ville mest av alt, var å få sove og hvile meg, slik at jeg kunne reise hjem på perm etter tre dager. Jadda... det er vel noe som heter at det er jo lov å drømme! Noen realistisk drøm var dette i alle fulle fall ikke. Det skulle jo selvfølgelig ta mye mye lenger tid enn tre dager, før jeg skulle få komme hjem på perm for første gang. I mitt hode var tiden min verste fiende, for jeg skulle jo bli "frisk" i løpet av 3 dager må vite. Jeg kan le av dette nå, men der og da var dette min alvorlig mente sannhet. 3 HELE dager hadde jeg gitt meg selv. Storveies ja! ;)

Vel inne på rommet mitt denne første kvelden, ringer jeg hjem til min mann. Dette skal jeg komme til å gjøre hver eneste kveld, mens jeg er innlagt. Demningen brister fullstendig når jeg hører hans "hallo", i den andre enden av telefonen. All den innestengte redselen, jeg har båret inne i meg de siste dagene. Alle følelsene rundt det å reise ifra han og barna våre. Jeg tviler på, at han var så rolig som han gav uttrykk for, der han satt her hjemme og prøvde å roe meg, så godt som bare HAN kan. Han er den eneste som VIRKELIG visste hva denne reisen kostet meg. Han er den eneste som VIRKELIG visste hvordan og hva jeg tenkte. Han må snakke lenge med meg, for i det hele tatt å greie å få noe vettugt ut av meg, og få meg sånn noen lunde rolig. Jeg sovner utmattet med telefonen i hånden denne kvelden. Men uansett hvor sliten jeg er, sover jeg ubeskrivelig lett og urolig. Det tar jo som regel noen netter, før man kan greie og sove "normalt", når man skal ligge på en plass for første gang. Alle de ukjente lydene, luktene og inntrykkene.....

>Morild

 

 

#deprimert #depresjon #raushet #åpenhet #aksept #morild #voksenpsykiatri #DPS 



Døm meg ikke



DØM MEG IKKE

 

Tunge dager og mørke netter

kjenner angsten i meg svetter

Alle tanker springer inn i det sorte

ønsker sterkt at de skal bli borte

 

En malstrøm av vanskelige drømmer

all min energi de tømmer

Gnager som sår i for trange sko

gir meg aldri fred og ro

 

Vanskelig for svært mange å forstå

for de har aldri vært der jeg er nå

De viker unna, synes det blir for rått

skjønner ikke hvorfor alt er så trist og grått

 

Et "glansbildeliv" jeg lengselsfullt jagde

jeg bare smilte og aldri klagde

Rå på å være til andres glede og trøst

sa nesten alltid JA med min mykeste røst

 

Sakte men sikkert brant livsgløden opp

helt tom for luft jeg måtte si stopp

Det "perfekte" livet ville ikke vente på meg

av den evige streben jeg var gått tom og lei

 

Rosenrøde skyer blir aldri mer et mål

ei heller ildens heftigste bål

Jeg har funnet meg en annen vei å gå

hvor ærligheten til livet er her og nå

 

Så belær meg ikke om fred og ro

før du har prøvd å gå i MINE sko

For vi har ingen rett til å dømme andre

søk heller å ved min side vandre

 

>Morild

 

 

Angsten for å bli ledd av bak min rygg og ikke bli tatt på alvor. Redselen for å bli stemplet og dømt. Det sterke ønsket om å bli akseptert for den jeg er. Det å tørre å snakke om også dårlige dager. Så ubeskrivelig slitsomt å vondt. Jeg har gått mange skritt i riktig retning, men jeg er langt ifra i mål. Jeg er heldig som har en mann som går ved siden av meg, både når jeg ler og gråter. Jeg har grått mye de siste dagene, redselen for å ta min egen plass, har igjen fått råde. Og igjen......jeg vet at MANGE der ute sliter med de samme tankene. Vi er mange som går ved siden av hverandre, kanskje også helt uten å vite det selv. Sett ord på dine ting, vær raus mot deg selv, gi og ta imot en klem.

Stor varm klem fra meg til deg <3

Leve i vannskorpa

 

Leve i vannskorpa

 

Flytende mellom hav og himmel

drivende hvileløst av sted

virvelstrømmer som gjør meg svimmel

vil trekke meg i dypet ned

 

Oppe på himmelen flyr skyene lett

jeg strekker ut en hånd i lengsel

men havets mørke omslutter meg tett

mine drømmer står og venter i trengsel

 

Disig og uklart når vannet meg sluker

ser jeg alt som gjennom et slør

alle krefter jeg eier og har jeg bruker

kaver meg oppover til hjertet blør

 

Salt frisk luft meg av og til møter

bryter vannskorpa i pinefulle gisp

alt og alle som krever, jeg i fra meg støter

min nytelse er dype sår og bladets risp

 

Prøver å holde mitt hode flytende

mens kroppen smuldres opp og blir borte

kjærligheten til livet blir en av alle mytene

slukes og forsvinner i det dype sorte

 

>Morild

 

 

Når alt er så mørkt og håpløst vanskelig. Når du VIRKELIG må streve for å greie å ville puste. Når du faktisk står på kanten av "stupet" og er i ferd med å slippe taket i selve livet.

Jeg velger å dele dette diktet, fordi dette er en så stor del av en alvorlig depresjon. Dette er vel den totale motpolen til det lykkeligste øyeblikk i livet. 

Men som jeg har skrevet til dere før; for meg VAR dette slik, det ER IKKE slik nå. Men jeg vet at mange står i dette akkurat her og nå. Og til dere som står på "utsiden": Vær rause, dere trenger ikke å forstå, bare strekke ut en hånd. Kanskje må hånden være utstrakt lenge, men gi ikke opp, den vil bli grepet før eller siden!

Stor klem til dere ALLE <3 

 

 



Perfect Day med Lou Reed

Miniatyrbilde 3:45

Lou Reed - Perfect Day

 

Denne sangen er nok den som er minst typisk Lou Reed. Men jeg velger å ta den med som representant, rett og slett på grunn av teksten.

En fantastisk musiker, tekstskriver og genuin mann har gått bort, i en alder av 71. Måtte han fortsette å skape lurveleven, sprenge grenser og skape reaksjoner dit han kommer ;)

Jeg har ikke personlighet til å bifalle alt han har gjort og laget, men kanskje akkurat derfor beundrer jeg han ekstra mye. For en musiker og mann!!!

 

Denne sangen poster jeg også til ære for, en av de mest fantastiske damene jeg har møtt i mitt liv. Hun er en av de aller sterkeste sommerfuglene, jeg har møtt. Hun gikk bort for litt over en uke siden og var/er min tvillingsjel. Hun rakk så vidt å bli 55 og måtte gi tapt for den helv... kreften. Jeg takker like fullt for at jeg var så heldig å få bli kjent med henne, og kan blandt annet takke henne for at denne bloggen ble til.

Denne sangen er også til ære for deg min tvillingsjel og sommerfugl. Du viste meg hva en "perfekt dag" egentlig handler om. Takk!

(Jeg skal fortelle dere mer om mine sommerfugler en annen gang :) ) 

Innlegg 12 - Første skritt innenfor en psykiatrisk avdeling

Februar 2012

Jeg står utenfor døren til DPS Døgnenheten. Jeg er nummen i hendene og kaldsvetter. Prøver å fokusere på dørhåndtaket foran meg. Kjenner meg fysisk kvalm og svimmel. Siden jeg hører noen gå i trappen bak meg, velger jeg å trykke ned dørhåndtaket å trå over den "magiske" dørterskelen.

Jeg har aldri kjent noen godt nok, eller rettere sagt visst om noen i min omgangskrets, som har vært innlagt. Så jeg har ingen forutsetning, for å vite hvordan en slik avdeling hverken ser ut eller fungerer. Hvem er det som legges inn her? Er pleierne kledd i hvite legefrakker og ser alvorlige ut? Går de rundt med store sprøyter med beroligende veske, i frakkelommen? Kan jeg låse døren inn til rommet jeg vet jeg skal få tildelt? Er det mye roping og skriking på en sånn plass, for det bruker det jo å være på film ;). Alle disse tankene og redslene jeg har hatt. All usikkerheten i å ikke vite hva jeg går til. Angsten og de vonde drømmene, som virkelig har blomstret opp i det siste. Hvordan er det egentlig å bli innlagt, eller som i mitt tilfelle "selv" velge å legge seg inn, ved en psykiatrisk avdeling?

Like innenfor døren blir jeg stående, og er nesten på grensen til å hyperventilere. Jeg må ta noen ordentlige magedrag, for ikke rett og slett besvime. Lysten til å flykte, bare snu på hælen og gå ut døra igjen, er påtrengende. Men jeg står som nagglet fast og må ha sett helt kritthvit og vettskremt ut. Etter en liten stund, kommer en dame med rødskjær i håret, bort til meg. Hun har helt vanlige klær på seg, så jeg visste i utgangspunktet ikke om hun var ansatt eller pasient. For på film, har jo som sagt, de ansatte hvite legefrakker ;). Hun ber meg sette meg ned litt, på en stol utenfor et glassinnrammet kontor. Hun sier jeg må sitte og vente litt, så skal hun komme tilbake og vise meg rommet mitt.

Der jeg sitter, føles det som om jeg befinner meg i et travelt vegkryss. Både foran, bak og til høyre for meg er det lange koridorer med et utall dører. Til venstre er det en kortere gang, der utgangsdøren og heisen befinner seg. Det er folk som går litt over alt, så jeg slår ganske fort blikket mitt ned. Jeg stirrer på et usynlig punkt på gulvet forann meg, registrerer bare alle føttene som mer eller mindre stresser forbi. Alle snakker og kaver. Noen prøver å oppnå kontakt med noen i en annen ende av korridoren; - Er du ledig for en samtale nå? - Har du sett Dr "et eller annet"? - Nei, han er vel borte eller forsinket som vanlig? - Har noen sett ditt eller datt? Midt iblandt alle disse travle menneskene, dukker en eldre mann opp. Han går sakte og ser litt dessorientert ut. Han har en fot som er bandasjert, og har av den grunn 2 ulike sandaler. Han mumler ett eller annet, før en vennlig dame tar tak i han og sier at rommet hans er motsatt veg. Jeg håper intenst at damen med rødskjær i håret skal komme snart. For nå begynner panikken for alvor å melde seg. Neste gang jeg tør å se opp, er det en eldre dame som kommer tusslende forbi der jeg sitter. Jeg ser på blikket hennes bak brilleglassene, at det er slørete og at hun nok går på sterke medisiner. Hun har på seg tøffler og joggebukse og går med såkalte museskritt, som vi kalte det da jeg var liten. I dette øyeblikket tenker jeg kun en ting; jeg må bort herfra, her KAN jeg bare ikke være. Dette kan definitivt ikke være en plass for meg! .........Mamma hjelp meg!!!

Heldigvis, og takk og pris kommer damen som ba meg vente, tilbake akkurat i tide. For jeg hadde faktisk ikke greid å sitte der et minutt til, ikke ett eneste sekund til faktisk.Damen ber meg ta med kofferten min og følge etter henne. Som i transe følger jeg etter henne, helt til enden av den ene korridoren. Jeg klamrer meg til kofferten. og registrerer bare så vidt at vi passerer en glassvegg, med ei stue innenfor. Ingen sitter der inne heldigvis, tror jeg faktisk at jeg rakk tenke. I enden av korridoren åpner hun en dør og sier at her skal jeg få bo. Vi går inn i et hvit sterilt rom, på størrelse med et lite hotellrom. Rommet har plass til ei seng og nattbord, et dobbelt klesskap en stol foran et stort høyt vindu. Et enkelt skrivebord med en tilhørende stol står langs den ene veggen. Ved døren inn til rommet mitt ligger et lite bad, faktisk utrolig mye finere enn på mange hoteller jeg har overnattet på. Flislagt, med dusj, do og en vask. Tenk et helt eget bad, jeg er så lettet. Damen som har fulgt meg presenterer seg, og jeg velger her å kalle henne Pippi :) Hun spør om jeg vil ha en kopp kaffe, noe jeg stottrende takker nei til, for jeg drikker ikke kaffe sier jeg unnskyldende. Hun overtaler meg til å takke ja til en kopp te i det minste. Ber meg prøve å slappe av mens hun henter tekoppen min.

I det hun går ut av rommet og lar meg bli sittende igjen alene, kommer tårene. Jeg prøver desperat å la være, for hva kommer de til å tro, om de finner meg slik. Men gråten og tårene lar seg ikke stoppe. Stille sitter jeg å rister og sjelver i stolen ved vinduet. Kofferten står ved siden av meg.....kan jeg greie å løpe nedover korridoren og ut døra....kan jeg det???....NEI, selvfølgelig kan jeg ikke det! Hvor er det fordømte hullet i gulvet, når jeg virkelig trenger det? Etter en stund, som føltes som flere timer, kommer Pippi tilbake med en rykende varm kopp te. Hun ser nok hvilken forfattning jeg befinner meg i og setter seg på skrivebordstolen foran meg. Jeg knuger hendene om armlenene på stolen min, vegrer meg for å møte blikket hennes. Jeg skammer meg over meg selv, som gråter sånn. Men Pippi tar hendene mine i sine, holder dem hardt og sier at dette skal gå så bra. Hun foreslår at jeg sitter litt og får summet meg. For jeg nekter selvfølgelig å forlate hjørnet og rommet mitt. Hun spør om det går bra at hun går og henter noen håndklær og slikt til meg. Jeg nikker, er bare takknemlig for å slippe å bevege meg ut av rommet. Jeg blir sittende å blåholde i armlenene og kjempe mot de herses tårene. Ser røyken fra tekoppen bli svakere og svakere. En eneste tanke, surrer om igjen og om igjen inne i hodet mitt; - hvorfor.......HVORFOR har jeg havnet i dette uføret, hvorfor føler jeg meg så endeløst sliten, liten og redd? HVORFOR? 

Pippi kommer etter hvert tilbake. Hun spør om jeg ikke vil ha noe å spise, men jeg rister energisk på hodet. Mat er det siste jeg tenker på. Jeg sitter bare å knytter og åpner fingrene rytmisk, noe jeg automatisk gjør når jeg ikke har kontroll over situasjoner. Et eller annen som skjer ute i avdelingen, gjør at Pippi må gå. Jeg sitter fortsatt i stolen min, når hun etter en god stund kommer tilbake. Jeg prøver å forklare med skjelvende stemme, hva jeg føler og tenker. Hun sier hun forstår og at ting nok vil ordne seg, når jeg bare blir litt bedre kjent på huset. Hun må snart gå for å skrive rapport, før hennes skift er ferdig. Hun skal si i fra til neste vakt, om at de skal komme innom meg. For jeg vil fortsatt ikke ut av rommet, jeg vil bare legge meg litt. Bare litt, for jeg er så sliten. Pippi sier til meg at vi treffes neste dag. Selv tenker jeg; at jeg ikke vet om jeg holder ut til neste dag........

>Morild

 

 

#deprimert #depresjon #raushet #åpenhet #aksept #morild #voksenpsykiatri #DPS

Hvorfor Morild?

Hvorfor jeg har kalt denne bloggen for Morild:

Valget av navnet Morild, var i utgangspunktet bare et "tilfeldig" valg (trodde jeg ;) ) Jeg er en ivrig kryssordløser, det får meg til å slappe av, og fokusere på noe annet enn alt det vanskelige. Søsteren min mente at et ordspill på nett, måtte være glimrende for meg. Skeptisk men også litt nysgjerrig, sa jeg meg villig til å prøve. Men i slike spill må man jo ha et kallenavn, eller et nick som ungdommene i huset sier. Jeg tenkte en stund på hva jeg skulle velge. Siden jeg jo er mamma til 3, måtte det bli et navn med mor i. Og siden jeg ikke er så himmla lang, valgte jeg Morlilla til å begynne med.

Etterhvert kom jeg inn i en periode der jeg hadde et stort behov for å kunne "føle" noe igjen. Medisinene jeg har brukt har hemmet følelseslivet noe voldsomt, det heter vel egentlig å føle seg avflatet på fagspråket. Det å kjenne begeistring, glede eller lidenskap for noe, føle de store positive følelsene. Lengselen etter den indre gløden eller brannen om du vil, var så desperat og sterk. Så en kveld mens jeg lå og skrev dagbok, dukket plutselig navnet Morild opp. Det var på en måte ingen tvil, Morild det var meg det, så klart var det det! Jeg var MOR, og ville så gjerne kjenne min indre ILD igjen. MORILD, ikke visste jeg at dette navnet skulle innebære så mye MYE mer etter hvert. Men det var dette enkle; mor + ild som var det opprinnelige utgangspunktet. 

Men Morild er jo også et lysfenomen som utspiller seg i havet på nattes tid. Jeg visste jo, langt bak en kronglete sving inne i mitt hode, at morild var noe som fantes i havet. Men jeg hadde ikke koblet det til mitt valg av navn ennå. En motspiller på dette nettspillet jeg spilte, var den første som gjorde meg oppmerksom på denne betydningen. Hm.....dette måtte jeg finne ut mer av. Så jeg søkte det opp på nett, og der stod beskrivelsen slik:

 

"Morild er et lysfenomen i havet forårsaket av spesielle egenskaper hos noen planktonarter. Det er små encellede organismer som gir bioluminescens ved bevegelse i vannet. Det er særlig utover sommeren, og helst om natten, at fenomenet observeres. Hvor mye lys de avgir er avhengig av hvor mye lys de har tatt opp om dagen. I Norge er arter av gonyaulax, noctiluca og ceratium dominerende."

"Bioluminescens er produksjon og utstråling av lys fra levende organismer. Fenomenet er et resultat av en kjemisk reaksjon der kjemisk energi blir omgjort til lysenergi, et intenst gulgrønt lys.

Fenomenet finnes hos noen organismer som fisker, krepsdyr, snegler, bakterier,sopper, insekter og visse planktonarter (morild). Mest kjent er fenomenet hos lysbiller, også kalt ildfluer eller sankthansormer. Begge kjønn og i alle utviklingsstadier, fra larve til voksen, har denne evnen til å produsere lys.

Søramrikanske indianere brukte lysbiller som levende lys på sine nattlige ferder. De hadde billene i små bur og matet dem med sukkerrør. I gammel tid ble sankthansormer benyttet på samme måte i Europa."

 

Havets utgave av det vakre nordlyset rett og slett. Ennå en bit av hvorfor jeg hadde valgt Morild, falt på plass. Fantastisk!!! Jeg har jo hatt utallige drømer om å befinne meg under vann, prøvd å svømme fra det mørke dypet og opp mot en glittrende overflate. Et av mine største ønsker, mens jeg var langt nede, var også å få reise ut til havet. Stå på rullesteinene i fjæra å bare rope ut min frustrasjon, kjenne vinden og saltvannet piske meg i ansiktet. Se havet bevege seg og kjenne at jeg virkelig levde. For jeg følte meg ganske enkelt som en levende død av og til. Plutselig ble det klart for meg at jeg faktisk hadde drømt om havets morild, lenge før jeg skulle velge dette navnet.

 

 

Da jeg søkte opp Morild på nettet, fikk jeg også enda en aha-opplevelse. Navnet Morild ble også brukt av et nettsted, som er rettet mot barn og unge som har foreldre med psykiske problemer. Jeg husker jeg lukket øynene, da jeg satt og leste om denne nettsiden. Det kunne da ikke være mulig. Det fantes faktisk en nettside som omhandlet psykisk helse, som kalte seg for MORILD....hva byr du meg? Alle disse betydningene, som plutselig falt på plass, jeg tror faktisk hårene reiste seg en liten stund der ;) Jeg velger å ta med lenken til dette nettstedet her:

 

Jeg liker ikke begrepet "psykiske problemer". Det høres liksom så negativt, stemplende og hjelpeløst ut. Psykiske utfordringer høres litt bedre ut synes jeg. Det å ha en utfordring er mye bedre enn å ha et problem. En annen gang skal jeg kanskje fortelle dere om betydningen av min sommerfugl, den har også en sterk og spesiell historie :)

>Morild

 

 

#deprimert #depresjon #raushet #åpenhet #aksept #morild

Colors med Laleh

 

Miniatyrbilde 3:37

Laleh - Colors (2013)

Skammen

 

SKAMMEN

Skammen kommer snikende

puster meg i nakken

den er stor og ruvende

slår meg ned i bakken

 

Omfavner hele meg

med sine kalde klamme hender

finner sin helt egen veg

inn i sitt mørke land meg sender

 

Griper mitt såre hjerte

klemmer til hardt og brutalt

jeg skriker ut i smerte

skammen sluker meg totalt

 

Alt annet blir uviktig

den passer på at jeg er nær

angsten er skammens venn på riktig

binder seg fast til mine knær

 

Hvem er vel jeg som trodde

at jeg en betydning i livet har

skammen over angsten i meg snodde

eller var det angsten for skammen sågar

 

>Morild

 

 

Skam er en veldig destruktiv følelse. Den kan ødelegge så enormt mye og føre til stor ensomhet. Jeg skammet meg over å ikke greie å ta tak i meg selv. Skammet meg over å ikke greie å være den JEG trodde de andre ønsket å se. Skammet meg så til de grader over å være så utilstrekkelig og SVAK. Skammen ovenfor andre enn familien er en ting. Men det å ikke greie å ta seg av mann og barn, DEN skammen var nesten drepende tung å bære. Denne følelsen har jeg faktisk ennå til tider. Men jeg prøver virkelig å tenke at dette er en FØLELSE, og at denne følelsen av skam, er ikke HVA JEG ER.

Innlegg 11 - Reisen fra mann og barn

Februar 2012

Jeg er blitt vant med at ting tar lang tid, usannsynlig lang tid. Men datoen for min innleggelse, nærmer seg plutselig med stormskritt. Jeg utsetter pakkingen til i siste liten. Håper intenst på et mirakel, og at jeg skal slippe dette. Men jeg har så lite krefter og er nå så skjør, motstanden mot den uunngåelige innleggelsen, blir bare svakere og svakere. Den siste natten jeg er hjemme, sover jeg nesten ingen ting. Jeg er så til de grader livredd, for hva som venter meg. Jeg svetter og fryser om hverandre. Forestiller meg de verste senarier. Ingen ting av det jeg fantaserer om er egentlig bygd på fakta. Alt er et sammensurium, av hva jeg har sett på film og min egen fantasi. Fra gammelt av, hvisket de jo seg i mellom; - "Ho slit visst med nervå, ho 'Laila' stakkar", eller; - "Hain har vorte helt tårokkla hain 'Sigmund' no". Og jeg har vel selv hørt folk hviske seg i mellom, gjerne med hodene tett sammen, mens de engstelig kikker seg over skuldra; - "Du har vel hørt om ho Herdis? Ho e nå innlagt på (navnet på den lokale institusjonen)!  - Ja d e nå så kjøle! - Stakkars dæm så e att heim!" I små grender og bygdesamfunn er det mye skam og fordømmelse som sitter fast i folks oppfattning. Har du først vært innenfor veggene på en psykiatrisk helseinstitusjon, er du på en måte stempla for livet. Dette er selvfølgelig satt litt på spissen, tankene rundt dette har jo heldigvis endret seg mye, men fordommene henger desverre ennå godt i. Så det er jo også med disse tankene i hodet, at jeg kjenner den kalde redselen bre seg litt ekstra. Fra nå av er nok livet mitt som "normal" helt slutt. For når jeg kommer ut derifra, vil de fleste se ned på meg, og se meg som en taper. Ja akkurat slik tenkte jeg.

Ungene er heldigvis dratt til skole og barnehage, den dagen jeg skal reise. Hadde de stått og vinket, sammen med mannen min, hadde jeg aldri klart å dra. For dette er nok det mest utfordrende og vanskeligste øyeblikket i mitt liv hittil; - jeg skal REISE FRA ungene mine! Jeg som maks har vært borte fra dem i 4 døgn, og det i forbindelse med et kurs gjennom jobben. Jeg skal igjen utsette meg for denne vonde følelsen og angsten for at jeg aldri mer skal få se dem igjen. Jeg skal REISE fra BARNA mine, mannen min og alt som er trygt. Jeg føler meg totalt misslykket  både som mamma og livspartner. Men jeg har brukt opp nesten alle kreftene jeg har, på å prøve å holde hodet over vannet. Jeg vet innerst inne, at jeg trenger mye mer hjelp, for å i det hele tatt kunne reise meg igjen. Jeg MÅ bort fra det "trygge" livet innom husets fire vegger. Jeg må rett og slett bort for i det hele tatt greie, å KUN fokusere på meg selv og jobben min med å bli "friskere". Men samtidig kjennes det som om livet mitt er slutt, jeg kommer aldri til å bli "hel" igjen!

Midtibror spurte flere ganger før jeg dro, om når jeg kom til å komme hjem igjen. Og jeg svarte med mest mulig stødig røst; - Jeg kommer selvfølgelig hjem igjen til helgen! For 3 NETTER, får jaggu være nok i første omgang! Om det var for å trøste han, eller snarere meg selv jeg sa dette - er nok en helt annen sak. For det skulle jo vise seg at 3 netter, ikke var en dråpe i havet en gang. Det skulle vise seg å ta mye mye lenger tid, men det visste jeg jo selvfølgelig ikke på dette tidspunktet, og takk og lov for det.

For meg var det viktig, å ha med min egen bil til klinikken. For med så stor avstand hjemmefra, var det alfa og omega for meg, å ha sjansen til å dra derifra når jeg selv ville. Så jeg skulle kjøre dit alene, det insisterte jeg hardnakket på. Denne turen måtte jeg ta selv, hvis ikke visste jeg i mitt stille sinn, at det ble umulig å bli igjen der ute. Jeg kan i ettertid se at dette kanskje var litt uansvarlig, men viljen min var sterk, mannen min måtte bare pent stå og vinke meg av gårde. Lenge stod vi i entreen og bare holdt rundt hverandre. Jeg gråt og han trøstet og oppmuntret meg så godt han kunne. Til slutt måtte jeg motvillig sette meg inn i bilen, men jeg klammret meg fortsatt til armen hans, ville ikke slippe. Jeg så at han strevde med å holde seg "hard". Jeg vet det kostet han mye, å bestemt løsne grepet, og be meg om å kjøre. Jeg rygget ut av innkjørselen, mens tårene ennå trillet i strie strømmer. Jeg greide ikke å vinke, klamret meg bare fast til rattet, og forsøkte å fokusere på veien foran meg. Da jeg var kommet et lite stykke unna byggefeltet jeg bor i, måtte jeg stoppe for og prøve å hente meg mest mulig inn igjen. Jeg tørket tårene, satte radioen på full guffe, prøvde å puste rolig og kunne omsider fortsette å kjøre. Jeg husker ikke så mye fra resten av denne turen, bare en nummen angstfylt kvalme. Jeg kom meg i alle fall helskinnet frem til klinikken.

Jeg har jo vært der mange ganger før, i forbindelse med samtaletimene hos Morlilla. Men denne dagen, fortoner den store grå bygningen seg, om mulig enda mer trist, kald og skummel enn hva den tidligere har gjort. Jeg sitter i bilen en god stund. Ser mennesker gå ut og inn gjennom skyvedørene i hovedinngangen. Nervøst tar jeg ut trillekofferten min fra baksetet i bilen og går mot inngangsdøren. Jeg synes at hjulene på kofferten bråker så høyt, at absolutt alle i en mils omkrets må høre det. Ååååh, hvorfor må dette skje meg? Hvorfor føles alt så uoverkommelig vanskelig og håpløst? Hvorfor, hvorfor....HVORFOR!? 

Det er en liten lettelse å komme innom dørene og bort fra den store åpne parkeringsplassen. Jeg har til nå alltid gått forbi døren i andre etasje, der det står; DPS Døgnenhet - Voksne. Jeg har alltid gått opp i 3. etasje, til poliklinikken, hvor samtaletimen hos Morlilla finner sted. Men denne dagen skal jeg altså stå på utsiden av denne mystiske døren inn til Døgnenhet - Voksne. Jeg står lenge utenfor, tviholder i håndtaket til den lille svarte trillekofferten min. Føttene mine er angrepet av, en etterhvert velkjent panikk, de vil ikke flytte seg hverken forover eller bakover. Ikke vet jeg hvor lenge jeg står slik, men på et eller annet tidspunkt, hører jeg skritt i trappen bak meg. Jeg kan jo ikke bare stå der som en tulling, rekker jeg å tenke. Jeg tar et skikkelig magedrag og fyller lungene med luft. Hånden min er klam og jeg kaldsvetter, når jeg trykker ned håndtaket til den gråe fengselsaktige døren.....

>Morild

 

 

#deprimert #depresjon #raushet #åpenhet #aksept #morild #voksenpsykiatri #DPS

Hørselvern = arbeidsro :o)



Hvis noen trodde jeg tulla? ...... De er kule og GULE :o)

Fortsatt fin fredag til dere alle og husk å dele en gooood fredagsklem med noen <3

 

>Morild

Mr "Jante" og fru "Loven" ;o)

Det har vært noen tunge dager nå. Gråsvarte tanker kom sigende. Hodepine og mismot. Mr "Jante" på den ene skulderen, som sier at denne skrivingen, er noe ordentlig bullshit. Fru "Loven" på den andre skulderen, som sier at dette er viktig og at jeg har "rett" til å fortelle min historie, på min måte. Og til deg min engel, som sa til meg at jeg skulle knipse bort mr "Jante"; jeg knipser og knipser og knipser! Mr "Jante" tror jeg må være både gul, blå og ganske svimmel. Men han må være den sterkeste jeg noen gang har møtt, for han klamrer seg fast, som tyggis til ei strømpebukse.

Når man i utgangspunktet ikke liker å stikke seg fram, er det litt av et stunt å blottstille seg, så til de grader som jeg gjør gjennom bloggen min. Men så er jeg født til å være en perfeksjonist, så da må eller bør ting gjøres 100%, ellers lar jeg det fort være. Det blir litt sånn, alt eller ingen ting. Og av og til blir ALT, absolutt ALT for mye. Jeg føler ikke selv, at bloggen blir for mye for meg. Det er nok likevel viktig for meg å finne en balanse i skrivingen min. Det er mye følelser, sårbarhet og "nakenhet", som skal veies opp mot åpenheten. Det er tøffe ting å skrive om, siden dette har skjedd meg i nær fortid og ennå er en del av min hverdag.

Min indre brann er ikke blitt mindre, den er om mulig blitt enda større. Alle mennesker med usynlige eller godt skjulte sykdommer, fortjener å få oppleve bedre RÅA!

R - raushet

Å - åpenhet

A - aksept

Det å bli lyttet til, hørt og sett på, med respekt er så uhyrlig viktig. Man har ofte ikke sjanse til å ta vare på sitt egenverd i slike situasjoner. Man har ingen mulighet til å stå opp for seg selv og kreve sine rettigheter. Man er prisgitt de man har i rundt seg, dette være seg familie, lege, venner, kollegaer, nav-kontakten sin osv. Møter man ingen forståelse fra en eller flere av disse, kan den blytunge steinen vi bærer, om mulig bli enda tyngre. En deprimert ser også ofte store vanskeligheter, der friske kun ser bagateller. Ting blir ofte tungt og føles fort uoverkommelig. Det er så viktig å tørre å bry seg, tørre å snakke åpent og vise aksept for den sykes situasjon. Alle er vi forskjellige, alle vil vi trenge å få dekt ulike behov og bli behandlet individuelt. Det som passer for den ene, trenger nødvendigvis ikke passe for den andre. Akkurat derfor må vi ta oss RÅA til hverandre.

Jeg har vært usedvanlig heldig med nesten alle mine "nære" relasjoner. Jeg har nok selv vært den største bremsen i mitt eget liv, totalt livredd for å ta min egen plass. For i mitt hode, har denne "plassen" alltid vært forbeholdt noen andre. Ja når det blir så ille at selv det å gå på do, blir noe man synes er veldig egoistisk, ja da må dombjellene virkelig ringe. Sitte på do med ulåst dør, i tilfelle noen trenger hjelp til et eller annet. Forte seg å bli færdig, det kan jo hende noen andre skal ha noe viktigere.....feks rene sokker, påsmurt brødskive, finne kosebamsen (som ligger midt på stuegulvet ;-) ), være tilstede, på tilbudssiden.... ja det kan jo sågar være at noen må på do akkurat samtidig.....hva da? Huff å huff ;-)

Men bare så dere vet det, jeg kommer til å skrive blogg fremover. Jeg har investert i et aldeles nydelig solgult hørselværn. Da hører jeg ikke hva mr, "Jante" skriker borte på skuldra mi, eller hva noen andre skriker for den saks skyld! Dessuten så HAR jeg begynt å låse døra på do..... i alle fall nesten alltid ;o) Så det så :o)

 

>Morild

 

PS! Jeg trodde virkelig ikke at jeg skulle greie å kjøre til min Morlilla-time i dag, men gurimalla så glad jeg er for at jeg greide det :o)

 

#depresjon #deprimert #raushet #åpenhet #aksept #morild #janteloven

Like før dagen går ned med Kari Bremnes

Les mer i arkivet » Januar 2015 » September 2014 » Mai 2014
morilds verden

morilds verden

42, Sunndal

En blogg om medgang og motgang, om det å bli totalt utbrent, sterkt deprimert og stå på kanten til avgrunnen i livet. For så å sakte ane et lite lys i den andre enden av tunellen. Om det å finne tilbake til de små øyeblikkene av lykke og tilstedeværelse i eget liv. En blogg på både godt og vondt, slik som selve livet er :) Tanker, egne opplevelser, dikt/tekst, malerier/bilder.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits